‘Fra særstilling til omstilling’ var slagordet etter det voldsomme oljeprisfallet i 2014-15, og tema for statsministerens Årstale både for 2016 og 2017. Nu går det imidlertid så meget bedre – konjunkturelt – men de langsiktige utfordringene er de samme som de var før, bare nå har fremtiden rykket litt nærmere.
Utfordringene er tredelte;
– Oljepengebruk
– Oljesektorens omstillingsbehov
– Boligbyggernes nedskalering
Siden finanskrisen har Norge økt sin årlige bruk av oljepenger med om lag 6 pst av BNP for Fastlands-Norge. Gitt den sterke veksten i våre utenlandsformuer, som vi normalt skal bruke en fast andel av (3 pst) kan dette fortsette også neste år. Men det å gjøre seg avhengig av omvurderinger forårsaket av svingninger i aksjemarkedenes optimisme, er neppe noen farbarvei fremover.
Oljeprisfallet mot slutten av 2014 ga oss det første store omstillingsbehovet, men dette er en sektor som rent syklisk er kommet på bena igjen. Investeringsaktiviteten på norsk sokkel vil flate ut i år og trolig øke noe i både 2019 og 2020. Imidlertid er det få store nye funn i senere år. Og uavhengig av oljepris må man finne mer olje i nye felt for at investeringsaktiviteten over tid skal kunne opprettholdes.
Skal en tro organisasjonen Norsk Olje og Gass er det i 2021 at vi først virkelig vil merke fraværet av nye stor drivverdige oljefelt. Et scenario som vi lenge har kjent til, men som dessverre rykker stadig nærmer frem i tid. Trolig blir årets prøveboring i Barentshavet avgjørende for om vi kan unngå en sterk forvitring av oljesektoren etter 2021. Før var kanskje ikke sommerens borresesong på norsk sokkel så avgjørende, men nå har vi bare tiden og veien.
Den tredje utfordringen som krever omstilling er den kommende nedgang for boligbyggere. Fallende boliginvesteringer er den mest umiddelbare hump i veien for norsk økonomi. Med stort og smått investerer nordmenn motsvarende 7 pst av BNP for Fastlands-Norge, et nivå skyhøyt over hva vår demografiske utvikling krever.
Det siste estimat fra Statistisk Sentralbyrå på befolkningsveksten i Norge er 38 000 nye landsmenn for året 2017. Med om lag 2 personer per bolig, trenger vi da å bygge ca 19 000 enheter, mens vi ser ut til å nå om lag 40 000 i 2017 hvis vi inkluderer konverteringer fra næring til bolig. Selv dette tall kan være for lavt fordi, mange av de nye boligene lages med separat utleiedel. Utover dette tilkommer en relativ høy aktivitet i oppussingsmarkedene hvor boliger oppgraderes med luksusbad og kjøkken i håp om å lokke til seg rike mennesker.
Nå er det mange boliger som blir fraflyttet eller revet. Statistisk Sentralbyrå estimerer at ca 3000 boliger fikk en slik skjebne i 2017, men tallet kan være høyere. Men de ukjente fraflyttingen skal være store for å endre på det faktum at vi i 2017 bygde langt flere boliger enn vi trenger. Høye igangsettingstall mot slutten av fjoråret tilsier at det samme vil skje i inneværende år.
Det er uvisst hvor raskt boligbyggingen skal avta, men det er ganske sikkert at boligbyggingen før eller siden må nær halveres, slik at boligbyggingen bedre samsvarer med befolkningsveksten enn den gjør i dag.
Jo, lengre tid det tar før byggingen tilpasses demografiske behov, desto sterkere blir nedgangen.
I sum er det lett å se at vi kommer til å trenge mer omstilling for norsk økonomi, akkurat slik statsminister Erna Solberg kunne fortelle i årets Nyttårstale:
– Det viktigste for Norge framover, blir derfor å skape flere lønnsomme jobber i privat sektor. Det krever felles innsats. Og stor innsats.
Sant som sagt. I tiden frem til 2021 skal vi slite med boligbremsen, mens årene deretter vil oljesektoren forvitre. Kronekurs bør derfor holdes usedvanlig svak i lang tid fremover for å sikre at denne langsiktige nødvendige omstilling finner sted. En kronekurs som vil kreve tilhørende lave renter i mange år fremover.