– Jan, sa en polsk kollega av meg en gang for lenge siden: Husk en isolert kultur er en døende kultur.
Både før under og etter valgkampen har innvandringspolitikk vært et av hovedtemaene i samfunnsdebatten. Et tema som bør engasjere også økonomer, selv om vi som yrkesgruppe sikkert ikke blir spesielt mer populære av den grunn.
Et av karaktertrekkene ved den norske samfunsdebatten er at personangrepene hagler. Innvandringspolitikken er blitt de voksnes svar på ungdomsskolens storefri. Motstandere av stor innvandring og rause u-hjelpspakker er dårligere mennesker, mer egoistiske, enn de som er for å bruke store midler på utlendinger – hjemme og ute. Tilhengerne av å ta imot store mengder flyktninger har på sin side fått høre at de er imansleikere og naive løpegutter for organisert kriminalitet.
Det kan være verdt å gi noen analytiske redskap til debatten. Kanskje får vi da færre personangrep?
Først vil jeg avgrense utfordringen ved å si at jeg ikke sier noe om arbeidsinnvandring, adopsjoner og de av oss, som har utenlandske livsledsager. Ja, undertegnede er en av dem, og hva verre er jeg født av en utenlandsk mor. Hold oss utafor!
I makro er migrasjoner en av de viktigste driverne av samlet BNP – vekst.
Noen land, kommuner, bygder og byer velger å satse på stor netto-innflytting for å supplere det som generelt i den vestlige verden er fallende størrelse på barnekull. Andre hegner om sin kultur og vil ikke ha for mange fremmedelementer. USA, Kanada og Storbritannia har historisk vært land som mange har flyktet til. Finland og Japan er land som typisk er litt skeptiske til å ta imot nye landsmenn.
Ikke gitt hva som er best. BNP-veksten i land som tar i mot mange nye landsmenn er generelt høyere enn i land med få immigranter. Men BNP per kapita stiger ikke nevneverdig raskere. Helsinki og Tokyo er trygge byer, som ofte kåres blant de beste i verden å leve i.
Regionalt her hjemme ser vi uansett at bygder og byer er blitt helt avhengige av innflyttere, da fødselstallene er altfor lave til at den norske befolkningen lar seg reprodusere. Verst rammes distriktene av denne utvikling fordi de unge, og spesielt de unge jentene, helst vil bo i by. Det er ikke å ta for hardt i å si at uten innvandring så vil mye av bygde-Norge bokstavelig talt dø ut.
I hvert fall inn til de politiske partier skulle legge om sin Oslo-sentrerte politikk, og flytte vitale organer som Stortinget ut av hovedstaden. Men ingen partier er så radikale. Ei heller Senterpartiet.
Fra sosiologien har vi også mer mikroorienterte teorier om sosial kapital, som hjelper oss forstå befolkningsmønstre. Idéen her er at du har formue i kraft av dine sosiale relasjoner, de du kjenner, omgår, naboene dine og kollegaer på jobb. Mister du dem blir du fattigere.
Sosial kapital forklarer blant annet hvorfor noen av oss liker å omgås andre folkeslag. Det er berikende både åndelig og, altså ifølge teorien, økonomisk. Forbrødring på tvers av kulturelle skiller øker din formue av sosial kapital.
Teoriene forklarer også hvorfor mange av oss ikke vil ha masseinnvandring i nabolaget, da vår egenartede kultur, altså vår kulturkapital, forringes. Sist, men ikke minst, forklarer toeridene hvorfor nye landsmenn for eksempel ønsker å bo nær hverandre.
Er du femtiårig analfabet fra et fremmed himmelstrøk er du spesielt avhengig av å kunne omgås folk som forstår deg og dine ønsker. Går gjerne heller på moskéen, enn på lokalet til den lokale norske velforening. Du vil ikke miste den sosiale kapital du har opparbeidet deg i dine første femti år på kloden.
Og absolutt siste poeng; teorier om sosial kapital forklarer også idealistenes personlige dilemmaer. Politikere som vil gjøre det godt ved å ta inn flyktninger til andre steder enn de selv bor, men ønsker desperat at barna skal gå på Jar barneskole e.l. Der hvor Norges kommende eliter fostres. En god mamma vil jo at barna skal vokse opp med mye sosial kapital.
Når man kommer inn på slike teorier, vil en god del fornuftige mennesker si at slik kan vi ikke tenke. Vi kan ikke gjøre mennesker, og selve menneskeverdet, til noe som granskes under økonomisk lupe.
Men dessverre har økonomer alltid gjort det. Jeg blir alltid forundret over norske idealister som syntes at du er et dårlig menneske hvis du ikke ønsker å bruke x-antall kroner på å hjelpe en flyktning overleve. Samme prinsipp har vi i generasjoner brukt på våre egne syke og gamle. Sånn er det, og slik har det alltid har vært i gamlelandet. Vi måler liv i kroner og øre. Er det for dyrt å behandle en dødelig sykdom, ja da, er det greit at barnefaren fra Bodø dør. Ingen har noensinne klaget på det.
Gitt at vi gjør økonomisk vurderinger av nordmenns liv, ville det være rart om vi ikke gjorde de samme anslag på utlendingene som kommer hit. Det å hjelpe flyktninger koster mye. De fleste som kommer fra en middelalderkultur og som er godt voksne, vil havne på trygd. Livet ut.
Skal barna deres unngå samme skjebne må det investeres tungt med skattebetalernes penger. I sum kan det gjennom et liv være snakk om lag fire-fem millioner kroner per hode, skal en tro forskerne i Statistisk Sentralbyrå.
Slike nytte-kostnadsbetraktninger får en også til å forstå hvorfor leserinnleggene kan gå en kule varmt. En familiefar som ikke vet hvordan han skal få endene til å møtes, får plutselig en syrisk barnefamilie i nabolaget. En ny utenlandsk barnefamilie som det offentlige ikke har noen problemer med å bruke mange millioner på å hjelpe, mens han selv opplever å få for lite.
Vanskeligere å analysere er hvordan vi endres over tid. Hvordan er norske samfunn uten flyktninger, og hvordan har de det der mange tas imot?
I min barndom i USA vokste opp jeg opp med mange folkeslag blant annet en jødisk bestevenn, noe senere enn koreansk kompis som jeg uatskillelig fra. Tilbake i Norge hadde vi en gutt i klassen som var av indisk familie, flyktende fra Idi Amins Uganda. Opplevelser jeg ikke ville vært foruten.
Andre har mindre hyggelige erfaringer med fremmede kulturer. Jeg aksepterer det. Mange hater sikkert med god grunn.
Det vi erfarer fra vellykkete innvandringsrike samfunn er at kulturer som smelter litt sammen gjør det bra. Mye av livskraften i London, New York, og Silicon Valley skyldes jo nettopp at man klarer å hente det beste ut fra mange kulturer som er ganske så forskjellige. Peruansk mat er det som er inn i London nå. Barn fra alle kulturer og religioner fortaper seg i historiene om Harry Potter.
Derfor er det litt til ettertanke å følge den norske valgkampens opprivende debatter som ofte ender med sjikane. Det er tross alt størst mulighet for suksess hvis vi lærer av hverandre, og tar til oss det beste fra verdens ulike kulturer når vi møtes til arbeid, fritidsaktivitet og fest. Kanskje blir russefeiringen dempet, og mindre farlig, hvis noen muslimske jenter i skaut får delta?
Det blir også raskere integrering, med færre regninger for storsamfunnet hvis vi alle hjelper til at vår nye landsmenn kommer i arbeid. Uavhengig av hvor mange du syntes vi bør ta i mot, bør det være enighet om at de må engasjeres. Alle må bidra og hjelpe til med å bygge opp deres sosiale kapital.
Og hvem vet, kanskje også vi bli rikere av det?