Krim er blitt vår tids mest leste litteraturgenre, og ikke uten grunn. Du synes vel også det er interessant å være med å løse en gåte? De beste bøkene er der hvor det dukker opp flere lik, på ulike steder og kronologisk spredt ut i tid.
Og slik er det også med inflasjonsdrapene. I kapittel 1, er alle de store økonomiene med, har det bra og koser seg med solid lønnsvekst. Alle har konjunktursvingninger som skaper liv og røre, med små og store konflikter landene imellom.
Tidlig i denne krim-thrilleren dør en av hovedpersonene: Lønnsveksten i Japan. Banesåret kom i 1991 da børser og eiendomsmarkeder kollapset. Offeret slet seg i senere år gjennom konkurranse fra asiatiske naboland, nye finanskriser, før vi kommer til nåværende stund, hvor den japanske arbeider er så nedslått at han knapt nok gidder å be om lønnspålegg.
For mesterdetektiven fra Mordavsnittet er det hele en gåte. Det har nesten aldri vært flere jobber ledig i Japan enn nå. Og det er langt fler jobber i dag enn det er fornuftige arbeidsledige japanere som kan fylle vakansene.
Noen sier det var pengepolitikken manglende vigør som er den skyldige, andre snakker om globalisering og nye teknologier som konkurrerer ut de hardt prøvede japanske ‘salarymen’. En ny mistenkt er kvinner. I denne artikkelen gis kvinnene skylda for den manglende lønnsveksten til de utslitte japanske menn.
Det er faktisk ofte sånn i disse krimfortellingene at det er søt liten dame som er morderen.
Men litt senere oppstår det et nytt drap, nå i USA. Lønnsveksten her dør, og her er det svært så mange mistenkte på åstedet. Globalisering, nye teknologier er også her tilstede. Men vi ser nå nye mistenkte: Knuste fagforeninger og ‘the gig economy’; hvor folk er villige til å jobbe på timesbasis.
Litt uventet egentlig. Etter en ekstremt langvarig konjunkturoppgang (USAs oppgangstider er inne i det åttende år). Med en børs som har mer enn tredoblet seg, burde vi se akselererende lønnstillegg. Men så langt i år har lønnsveksten vært for nedadgående.
På de britiske øyer skjer det nok et drap, med usedvanlig svak lønnsvekst, samtidig som arbeidsmarkedene er stramme. Det til tross for at en svak pundkurs gir eksportindustriene gode tider.
Men så langt er det ingen lønnsvekst, tvert imot, reallønningene på de britiske øyer faller rund baut. Og det er ikke lett å se hvilke næringer som skal gi rause generelle tillegg neste år heller. Nå som Brexit truer, er folk flest bare glad de får beholde jobbene sine.
Hvis vi tar oss tid til å reflektere litt over fenomenet ‘lav lønnsinflasjon’, tar en pause i vår krimroman, så er det ikke lett å se at lønnsveksten neste år noe sted, kommer til å bli vesentlig høyere enn det vi ser i dag. I USA har vi hevingen av minstelønninger bak oss. Vi har også toppen for bilindustrien bak oss, og børsene kan vanskelig vise større styrke denne tid neste år, enn den gjør i dag. Globalt er prisveksten så vidt svak at det er vanskelig for lønnsslavene å kreve mer.
Her hjemme er det heller ikke lett å se hva som skal drive lønnsveksten høyere. Folk i oljebransjen er såre fornøyd bare de får beholde sine usedvanlig godt betalte jobber, og det er deres lønnsvekst som er rettesnor for industriens hovedoppgjør til våren, hvis frontfagsmodellen fortsett skal være rettesnor for alle andre oppgjør.
Vi ender altså opp med en haug av lønnsvekstkadavre, men uten noen klar profil på morderen. Og gitt den globale dimensjon denne morderen har, ja, han dreper jo overalt, må vi lete etter noe annet enn søte damer med arsenikk i teen.
Richard Baldwin hevder i sin siste bok at verden har bygget opp globale produksjonssystemer som er fleksible nok til å sprenge enhver flaskehals som måtte oppstå i verdensøkonomien. Blir det mangel på noe et sted, kan noen jobbe, en eller annen plass, for å skape nettopp den vare du måtte trenge i morgen. Og det uten at priser eller lønninger trenger å øke av den grunn.
Fra etterspørselssiden har vi også en hovedmistenkt. Siden den japanske boble sprakk, etterfulgt av Asia-krisen, IT-krakk, den globale finanskrise og Euro-krisen, har vi stort sett levd med en verdensøkonomi hvor i det minste et kontinent har vært på randen av økonomisk nervesammenbrudd. Og når et lands økonomi kollapset, dumpet det bare sine varer over på de andre.
Så kanskje det er her vi nærmer oss sannheten. I Mordet På Orientekspressen lar forfatterinnen Agatha Christie alle passasjerene være med på mordet.
I våre aldrende, og stadig mer gjeldstyngede befolkninger, jobber tiden for varig lav lønnsvekst. Alle er skyldige:
– Økt tilgang på fleksible og flinke kvinner
– Tafatte sentralbanker
– Teknologiske landevinninger
– Globalisering
– Mindre fagforeningsmakt
– Rullerende finanskriser
– Gjeld og aldring
Og ingen kvarting opp eller ned fra en skarve sentralbank kan gjenopplive ofrene, annet enn å få likene til å fise av og til.