– Auda, der traff vi bånn. Det var ukjent farvann og vi skulle bare sette av en nabo på brygga. Merkelig hvordan steiner har en tendens til å poppe opp på de verst tenkelige steder. Men denne sten jeg gikk på, inne i havn, var flat og lang. Måtte ut i vannet for å trekke båten av grunn, men det gikk bra. Til slutt.
Det er blitt litt på mote å bruke maritime metaforer i pengepolitikken. Så mitt bekjentskap med et undervannsskjær får være mitt bilde på at sentralbanken ikke bør foreta seg noe overilt før økonomien treffer på en sten, eller en solid konjunkturoppgang. Eller nedtur for den saks skyld. Men den amerikanske sentralbanken har andre planer.
‘Don’t fight the Fed’ er et gammelt jungelordtak i finansbransjen. Det refererer til idéen om at man bør være forsiktig med å kjøpe aksjer i perioder hvor den amerikanske sentralbanken er troendes til å heve sin styringsrente. Gradvis vil da likviditeten i markedene bli strammere. Så stramt kan det bli at sentralbanken feilberegner og utløser børskrakk, i omstendigheter som er utenfor enhver sentralbanksjef sin kontroll.
Min forståelse av krakket på Wall Street i 1929 er som følger. Etter disruptive år, både teknologisk, og i internasjonal politikk, var det mot slutten av 1920-tallet jobbetid på Wall Street. Børsene steg på rykter, på nye oppfinnelser og på haussing fra meglerhusene sin side.
Den amerikanske sentralbanken begynte gradvis så skru igjen kranene. Fortsatte med å heve renten også etter at industriproduksjonen hadde begynt å falle. Og høsten 1929 var altså børskrakket et faktum.
I 1987 fikk vi også børskrakk mot slutten av en lang oppgangskonjunktur. Også da var det internasjonale dimensjoner over fallet, da det hele ble utløst av mistillit til verdien av den amerikanske dollar. Mistillit uttrykt av ingen ringere enn den amerikanske finansminister! Han ville ha ned dollarkursen slik at amerikansk industri kunne styrke sin konkurranseevne. Enorme tap i skjøre amerikanske (spare)banker, og kredittderivater som kom ut av kontroll, bidro til å forsterke børskrakket. Et krakk som nok en gang fikk internasjonale ringvirkninger.
Høsten 2008 blir som regel omtalt som Lehman-skandalen. Lehman Brothers var det skandaleomsuste meglerhus hvis konkurs utløste den Globale FinansKrise (GFK). Det få nevner er at et stort rentekutt fra den amerikanske sentralbanken i september ville trolig ha hindret katastrofen. Litt pussig egentlig at folk fortsatt legger all skyld for GFK på meglerne. Du må jo være litt enkel, hvis du tror at et relativt lite meglerhus hadde skylden for etterkrigshistoriens største finanskrise. Selvfølgelig var det sterkere krefter i sving.
Denne gang klør vi oss i hodet, og lurer på om rekorddyre børser står for fall. Svaret er ikke enkelt, og går det galt vil det være like mange som bebreider den amerikanske sentralbanken med å være for sen med sine rentehevinger, og dermed ha medvirket til at boblen fikk blåse seg opp, som det er av kritikere, som jamrer over enhver renteøkning.
Selv setter jeg min lit til at sentralbankfolket vil være forsiktig i sin adferd, men her en humoristisk og velskrevet analyse som viser at du bør være på vakt.
I disse dager kjører jeg gjerne båt om kvelden. Soloppgang, måkeskrik og litt saltvann over ripa på bukse og skjorte er en fantastisk tilværelse. Men kanskje er jeg fortsatt for avslappet til ulike risikoer. Fortsatt kjører jeg inn i havner som er grunne. Og fortsatt ønsker jeg meg uendrete renter i verden.
Den særs produktive, og innflytelsesrike, sentralbankguvernør John Williams sier at renten bør opp litt som man dokker en båt. Forsiktig nærmer han seg brygga, demper gradvis farten, før han treffer bryggekanten. Likeledes ønsker han seg gradvis høyere renter til at også økonomien finner sin trygge havn. Ikke helt enig i det. Selv liker jeg god fart inn i bryggeanleggene og full revers – rett før jeg treffer brygga. Vi har alle vår metoder.
Uansett: Det ser unektelig ut som om amerikanerne har tenkt å føle seg frem med nye rentehevinger, litt uavhengig av nye målinger av priser, lønninger og produksjon. Euforien i finansmarkedene skal dempes.
Faren er at rentehevinger denne gang ikke tar luven av risikotagingen på børsen, men av investeringsviljen i maskiner, mørtel og stein, med lavere sysselsetting som resultat. Mange av den senere tids nøkkeltall fra USA har vært litt ubehagelig svake. Ordreinngangen til industrien har falt de to siste måneder og er nå så svak at ordrebeholdningen for varige goder svinner hen. Realøkonomien, produksjon og sysselsetting ser dermed ikke ut til å ha behov for rentehevinger. Ei heller den senere tids inflasjonstall kan rettferdiggjøre dem.
Som i 1928-29 er det faren for finansiell ustabilitet som er hovedargumentet for de økte rentene. Børsindekser holder seg rekordhøye, og boligprisene i USA stiger for tiden unormalt mye. Den landsdekkende prisindeks for brukte boliger som finansieres via offentlige låneinstitutt (og det er de fleste normale boliger i USA), steg 5.8 pst det siste år.
I går kveld var sentralbanksjef Janet Yellen i London for å gi sin versjon av hvordan hun ser for seg at den amerikanske sentralbanken dokker båten. Etter å ha gitt en balansert vurdering av risikomomenter i amerikansk økonomi, konkluderte hun:
“We’ve made very clear that we think it will be appropriate to the attainment of our goals to raise interest rates very gradually.”
Vel, det er ikke lett å drive pengepolitikk. Nesten like vanskelig som å legge en båt til brygga.