Donald Trumps hundre dagers feiring av det å være president falt sammen i tid med at britene fikk det første svar fra EU om hvilke krav som stilles til Brexit. Fjorårets to store politiske sjokk, Brexit og valget av Trump som amerikansk president, fikk dermed sammenfallende milepæler lørdag 29. april i år.
Når Donald Trump kom til makten lovet han store forandringer. De har vi, kanskje heldigvis, sett lite av. De bebudete handelskonfliktene med Kina og Mexico har vi så langt unngått. Det har ikke blitt noen ny helsereform, skatteavtaler som øker budsjettunderskuddene, eller deportasjon av ulovlige migranter.
Faktum er at det var flere deportasjoner i første kvartal i fjor, da Obama var president, enn i samme periode i år.
Dermed er også mange av de skrekkscenariene for dårlige statsfinanser og mindre arbeidstilbud falt bort – eller utsatt.
Britene på sin side brukte det første året etter Brexit var et faktum, på å samle seg om en forhandlingsposisjon. En posisjon som skal styrkes takket være det den britiske regjering håper blir en overveldende valgseier ved nyvalget i juni.
Men vær ikke i tvil, forandringer kommer. Det hele minner om det som i ettertid er blitt kalt ‘the phoney war’. Dette var de åtte månedene fra Storbritannia og Frankrike erklærte Nazi-Tyskland krig, til at det faktisk kom til skuddvekslinger. Åtte måneder hvor begge sider rustet opp til den uunngåelig konflikt.
For Trump kan denne perioden vare en god stund lenger, enn for britene. Hans popularitet er fallende, og de færreste politikere ønsker å stemme for begrensninger i helsetjenester, og måtte stå for det ved valgene i 2018. Uten innsparinger fra helsereformene kan han heller ikke gi skatteletter av betydning uten å øke allerede store budsjettunderskudd. Underskudd som uansett vil stige i takt med at eldrebølgen slår inn i økonomien – og dermed også statsfinansene.
For britene er det annerledes. Her går klokka mot mars 2019 da den lovpålagte to-årige forhandlingsperiode tar slutt. Leser en rapporter fra en arbeidsmiddag i forrige uke mellom lederne av EU og Storbritannia, får en inntrykk av at avstanden mellom de to motparter er enorm.
Makta ligger i hovedsak i EU, som langt på vei kan diktere betingelsene britene må godta. Britenes hovedargument later til å være at EU kan bli skadelidende hvis Storbritannia skulle rammes av økonomiske krise. Et utgangspunkt som bare understreker at britene i praksis bare må godta det de blir tilbudt, gitt at avtalen ikke er ruinerende for britene.
Det triste for befolkningen i begge land er at de er dømt til å tape økonomisk på sine valg av i fjor. Ingen land tjener på krig, ei heller en handelskrig. Skal amerikanerne få bukt med sitt importoverskudd må de konsumere mindre.
Brexit vil på en eller annen måte lede til nye hindre for handel i Europa. London, og dets gigantiske eiendomsmarked, blir nødvendigvis taperen i denne prosess. Fra og med 2020 vil den aldrende britiske yrkesbefolkningen begynne å falle. Et fall som kan bli forsterket hvis utenlandske kokker, helsepersonell, ingeniører og håndverkere reiser hjem igjen.
Enn så lenge har britene klart seg bra, og industriproduksjonen er på sitt sterkeste de siste tre år, i hovedsak fordi husholdningene har latt sin gjeld øke dramatisk i tiden etter folkeavstemningen. En gjeldssetting som må fortsette i år, da lønnsveksten i år vil bli lavere enn prisveksten.
Lite påaktet er det at eldrebølgen også rammer USA med stor styrke. Allerede før Trump ble valgt viste autoritative budsjettprognoser fra Kongressens budsjettkontor at de offentlige underskudd vil gradvis ese ut i årene som kommer. Nye skatteletter vil bare forverre disse underskuddene. Uten innvandring vil også den amerikanske yrkesbefolkning begynne å falle i nær fremtid.
Det å nekte motiverte og velutdannede mennesker innreise til USA vil bare forverre disse utfordringer.
For begge land er de langsiktige implikasjonene av den ønskede politikk klare. BNP-veksten vil bli lavere enn den ellers ville ha vært. Som så ofte før har feil forventninger ledet til en lånefinansierte konjunkturbedring, som før eller siden må reverseres. Med andre ord: Jo sterkere en gjeldsfinansiert BNP vekst av i dag er, desto sikrere kan vi være på at økonomiene vil havne i resesjon, før eller senere.
Det er kanskje like greit å droppe byggingen av en ny mur mot Meksiko, all den tid du trolig trenger meksikanere til å utføre jobben. Byggebransjen i de amerikanske sør-statene domineres jo av ulovlig innvandring.
Av de to landene er det likevel kanskje størst grunn til å være optimist på USAs vegne. Neste valg er allerede høsten 2018. Fra og med neste sommer vil Kongresspolitikere bli oppslukt av valgkamp. Tida renner ut for Trump og hans eksperimenter. Kanskje like greit at han ikke får gjennomført så mye.
Verre er det med britene. Jo hardere forhandlingene blir, desto mindre raus vil EU være. Og desto tøffere blir omstillingene for britisk næringsliv etter at de nye avtalene er ferdigforhandlet. Enn så lenge er de fleste briter optimister, men gradvis ser vi flere skeptikere komme frem. Bare les!