Senterpartiet ligger godt an på meningsmålinger nå, et lite halvår før stortingsvalget. En styrke som dels baserer seg på uroen over sentralisering av offentlig tjenesteproduksjon. Dels på misnøye med kommunesammenslåinger.
Frustrasjonen er lett å forstå. Urbaniseringen synes ustoppelig, og de fleste effektiviseringstiltak går i retning av å legge ned tjenesteproduksjon i distriktene for å konsentrere arbeidsplassene i de større byene. Kall det overurbaniseringen.
Når først lensmanns- og skattekontorene er lagt ned, er også det lokale næringsliv truet. De store bankene trekker seg ut av distriktene og legger ned filialer. I dag er det bare oss i Eika Gruppen som åpner nye. Og når skatt, politi, og bank er borte, er det lett å argumentere for at også legetjenester må bort. Det ene tar det andre.
I byene har problemene motsatt fortegn. Når du først har flyttet arbeidsplassene til byene, må du også investere tungt i byenes samferdsel, skoler og barnehager. Masse nye arbeidsplasser blir skapt, men bare i tilflyttingskommuner.
Mest absurd er sentraliseringen av asylmottakene. I distriktene, hvor det er tomme boliger, og behov for flere innbyggere, er det sterke ønsker om å få kunne ta i mot flere flyktninger. Nye landsmenn som bidrar til vekst og fornying. I byene bidrar de derimot til økt trengsel og boligmangel. Og det er der de havner.
Kan politikerne snu disse trendene? Statistisk Sentralbyrå antar at våre tettsteder økte befolkningen med halvannen prosent i fjor. I spredtbygde strøk falt antall beboere derimot med 0,4 prosent.
Kommer senterpartistene til makta vil de måtte regjere sammen med Arbeiderpartiet. Neppe noen revolusjon er i vente der i gården. Vi kommer til å fortsette med det jeg vil kalle urbaniseringspolitikk – med kun smuler til distriktene.
Litt merkelig egentlig at ikke flere foreslår mer radikale tiltak. Selv har jeg foreslått å flytte ut Stortinget, Regjeringen, Finanstilsynet og Norges Bank ut av byen. Kanskje Oslo da kunne sluppet milliardinvesteringer i T-bane og tuneller? Lufta i hovedstaden ville blitt renere. Barn friske for astma.
Men det er ingen politiker som vil flytte sin egen arbeidsplass vekk fra Karl Johan. Ikke en eneste en. Derfor pøser vi milliarder av kroner i nyinvesteringer på noen av Norges dyreste tomter slik at regjeringskvartalet og Stortinget blir topp moderne.
Men det er ikke bare rikspolitikernes egne arbeidsplasser som alle prioriterer. Det ligger i tidsånden å være verdensborger. U-hjelpen har ofte små resultater å vise til, klimapolitikken vår kan vanskelige påvirke atmosfæren, men den gir billige luksusbiler (Tesla) i storbyene, og satsingen på biodrivstoff ser ut til å bli en vanvittig dyr affære med liten effekt. Alt prioriteres foran et krafttak i distriktspolitikken.
Selv er jeg ikke overrasket over at Senterpartiet får økt oppslutning i disse dager. Som britenes statsminister sa det: If you believe you are a citizen of the world, you’re a citizen of nowhere. Mentalt kan du være hvor du vil, men du er fysisk i et nabolag, til en kommune, hjemmehørende i kongeriket Norge. Lett å glemme for oss som liker å skrive om, og engasjere oss i, internasjonale forhold.
Egentlig er jeg forundret over at senterpartister ikke har mer radikale forslag å komme med. Ulvemotstand er populært, og landbruksstøtten viktig, men antall ulv vil neppe påvirke graden av urbanisering. Der slaget egentlig står er i kampen om arbeidsplasser og kultur. Hvordan kan vi blåse nytt liv i utdøende distrikter, burde være det heteste samtaleemne i denne valgkampen? Og Senterpartiet har egentlig heller ikke kraftfulle tak som de kan slå i bordet med.
Men siste ord er ikke sagt, og vi har mange måneder med valgkamp foran oss. Jeg venter i spenning!
[HØ1]Juster slik at den ikke blir lik ingressen.
[HØ2]Dropp denne eller «på kongerikets dyreste tomter»