For noen år tilbake kastet jeg meg på bølgen av spåmenn som hadde ‘japanifiseringen av Europa’ som mantra for økonomiske analyser.
Med det menes et scenario hvor veksten i vareproduksjon til innenlandsk bruk stagnerer, og det meste av samfunnsutviklingen preges av raffinering av gamle produksjonslinjer. Den økonomiske veksten er i form av et bedre tjenestetilbud fra bedrifter som ikke har råd til å gi anstendige lønnstillegg til sine arbeidere. Arbeidere som tvinges til deltidsarbeid og midlertidige ansettelsesforhold.
Og selvfølgelig, store offentlige underskudd og evigvarende null i rente.
Men ikke fortvil. I dag har Tokyo flere gourmetrestauranter enn noen annen by i verden. Om ikke annet så spiser man godt i stagnasjonsæraen!
Denne type ‘alt blir som Japan’ analyser har gått litt av moten i år hvor den økonomiske veksten har tatt seg opp i Europa. Men et syklisk oppsving rikker ikke på langsiktige trender. Euro-landenes yrkesbefolkning fortsetter å falle, budsjettunderskuddene er store og langsiktige vekstutsikter er svake.
Ingen steder merkes det så godt som i eiendomsmarkedene. Spesielt i utkantsområder. Flukten fra bygda er sterk i det meste av Europa.
Dette får de merkeligste politiske utslag. I mye, jeg vil si det meste, av Europa går det nå en nasjonalistisk bølge gjennom befolkningene. Men redusert gjestfrihet for nye landsmenn gjør bare vondt verre i de deler av Europa som står i fare for å dø ut. Småbyer, som tidligere hadde et variert næringsliv, med opptil 50 000 innbyggere, er i tilbakegang i de fleste land. Men sjåvinismen er stigende.
BNP-veksten i Euro-landene ventes å havne på om lag 1,5 pst i år. Nok til å gi en nedgang i den registrerte arbeidsledigheten både her og der. Og børsene setter nye rekorder nærmest på daglig basis. Men dette er storbyenes suksess. Egentlig storbyenes bykjerners suksess. Og aller størst suksess har hovedstedene.
Hovedsteder som begynner å få større likhetstrekk med hverandre enn med de nasjonalstater de representerer. Bygdene og småbyene noen timer unna parlamentene, som jo definerer de nasjonale karaktertrekk, får seile sin egen sjø.
Det vi er vitne til i Norge er ikke helt ulikt disse trender. Stortinget gjennomfører den ene reformen etter den andre, og alle, uten unntak, med økt sentralisering som resultat.
Selv ikke flyktningmottak skal få være i distriktene, der det er nok av boliger å fylle. Nei, heller bør Oslo kommune bruke sine muligheter til å overby unge norske par i etableringsfasen og skaffe utlendinger boliger.
Ikke at du vil høre slike historier i norske media. Men det er virkeligheten. Finfine eneboliger på bygda blir stående tomme. Unge par i Oslo som venter barn, blir tatt ut på forkjøpsrett av Oslo kommune, slik at også flyktningene kan sentraliseres.
Hvilket får mange investorer og bankfolk til å bekymre seg for bygdenes langsiktige økonomiske helse. Det er blitt vanskeligere å få lån i bygdene. Storbankene trekker seg ut. Småbruk er visstnok det mest brukte søkeord på eiendomssidene til Finn.no. Alle har en romantisk visjon av livet på landet. Men bankene spør seg naturlig nok hva disse brukene blir verdt om 10-20 år.
I hvert fall hvis dagens politikk skal fortsette.
Derfor dette hjertesukk, i form av et avisinnlegg i dagens Aftenposten.
Elitenes fatalisme
Aftenpostens Joacim Lund omtalte forleden helsereformen på en grundig måte, men bare isolert.
En-sektor analyse som gjerne mister det store bildet, og ikke ser på ringvirkninger. Effekter som blir store når mange reformer ender med samme svar: Sentralisering av jobber.
Hvor skal alle disse menneskene flytte? Jo, til storbyene. Byer nær bristepunktet. Køene på deres hovedfartsårer er allerede store, og her er det mangel på bolig. På landet derimot, hvor det er nok av tomme boliger og fin flyt i trafikken, kan man ha arbeidsplasser uten at det koster så mye.
Den finansielle stabilitet trues. Investorer ser at distriktspolitikk bare er skuebrød, og driver spekulasjon i storbyenes leiligheter, en fare for oss alle, ved nye sjokk for norsk økonomi.
Er det ikke mulig å stoppe urbanisering? Private bedrifter og det meste av industrien trives jo godt i utkant-Norge. Det er offentlig forvaltning og dets venner i privat sektor, som insisterer på å bo sentralt. Offentlige ansatte må altså få jobbe i byene, på statens regning.
Digitalisering gjør at det meste kan flyttes. Mye kan spares på infrastruktur, offentlige tjenestetilbud mm ved å spre folk utover det ganske land.
Flytt Storting, Regjeringskvartal, mm ut av Oslo.
Politiske tvekamper, hvor politikere skal slåss om velgernes gunst, kan produseres hvor som helst i Norge, og kanskje gi oss mer jordnære politiske debatter.