Vel,vel,vel, da er vi tilbake der vi startet i desember 2006. Tilbake til start om du vil.
Industriproduksjonen altså. Er dette det endelige bevis på norsk ‘sekulær stagnasjon’? Neppe. Men interessant er det å se industriproduksjonen i høst er den samme som den var høsten 2006, på tross av at:
– Våre markeder både hjemme og ute har vokst betydelig i dette ti-år
– Norges Bank har senket sin foliorente fra 3 pst til 0,5 pst
– kronekursen har svekket seg med drøye 5 pst
Alle tre forhold burde bidratt til økte avsetningsmuligheter for industrivarer. I tiden fremover er det vanskelig å bli spesielt optimistisk, nå som kronekursen har fått lov til å styrke seg markant, samtidig som bedriftene står overfor dyrere lånekostnader enn de gjorde ved årsskiftet. En innstramning i pengepolitikken vi kunne vært foruten.
Utviklingen i Europa vil umuliggjøre norske rentehevinger i årene som kommer. De 19 Euro-landene er som soldater i en militærtropp, som aldri kan gå raskere enn den sakteste soldat gjør. Og land som Italia, Hellas og Finland vi ha store problemer med å takle selv den minste renteheving i Frankfurt de neste 20-30 år.
Renten i Euroland må med andre ord tilpasses de svakeste dyr i flokken. Også norske renter må da tilpasses at Italia plent nekter å la seg endre etter økonomenes formanende instrukser.
Dagens norske rentenivå er for høyt til at krona kan holde seg stabil. Så langt i år er den opp om lag 8 pst.
Vår renteforskjell på halvannen prosent mot Euro, målt ved pengemarkedsrentene, er en skanse Norges Bank neppe kan forsvare. Den må ned skal kronekursen bli fornuftig svak.
Det gøyale med dagens tall er at de viser med all tydelighet at norsk økonomi ikke tar skade av mer stimuli. Industrien trenger all den hjelp den kan få. Ingen problemer, men bare jubel, for industrien – hvis vi tilpasser våre egne renter til våre nabolands.
Kutt renta nå i håp om at kronekursen kan svekke seg og gi industrien pusterom i 2017!
Likevel er det grunn til å spørre seg hvor mye det vil hjelpe. Vi har prøvd disse stimuli-triksene før. Og selv om det kan løfte industrien noe, ser det ikke ut til at effekten er merkbar på sikt. Jeg klarer i hvert fall ikke se noen langsiktige positiv effekt av myndighetenes stimuli på samlet industriproduksjon.
Her må det nok strukturelle grep til. Satsing på høyteknologi, søken etter nye markeder og bedre utdanning av yrkesbefolkningen. Satsinger som må strekke seg over flere konjunktursykler og Stortingsperioder.
There are no quick fixes! Søren heller!
Men vi skal ikke fortvile. Noe av stagnasjonen skyldes jo at andre næringer, og da spesielt innenfor tjenesteytende sektorer av økonomien, har blomstret. Det at vi har et av verdens høyeste lønnsnivåer hjelper heller ikke, men kan neppe sees på som en skavank ved vårt velferdssamfunn. Ingen ulykke å være rik.
Ønsker du virkelig at Norge skal bli fattigere, slik at mer industri bygges ut her?
Selv om vi selvfølgelig burde gjøre mer for å bygge opp under industrien, strukturelle grep i kombinasjon med rentekutt, er det ikke grunn til å regne med at industrien noensinne blir en vekstmaskin i norsk økonomi igjen. I hvert fall ikke så lenge Norge forblir et rikt land.