Som en føljetong hvor den ene grøsser etterfølges av en ny, med lignende tematikk, kommer Norges Banks rentemøte til en PC nær deg denne uke. Årets femte rentemøte i rekken.
Og for hvert møte som går, blir de samme utfordringene tatt opp igjen, bare med større tyngde. Norge får gradvis mere gjeld i husholdningene, høyere boligpriser, mindre handlefrihet i finanspolitikken og en sterkere krone å baskes med. 2016 ser ut til å bli året da vi ga opp håpet om å gjenreise vår kostnadsmessige konkurranseevne. Eksportoptimisme ble erstattet av boligspekulasjon.
Drømmen om å finne nye norske eksportnæringer, ser nå ut til å ha slått feil. Eksport av varer unntatt skip, oljeplattformer, råolje og naturgass, ser ut til å falle med 3-4 pst i år. Det største fall i manns minne, med unntak av kriseåret 2009. Nå som krona styrker seg kraftig, vil våre eksportnæringer møte ny motbør inn i 2017.
I hele år har den gradvis stigende kronekurs talt for rentekutt. Så også nå ved det femte rentemøtet i rekken. Bedriftenes låneetterspørsel er svak, og vil falle videre skal en tro den siste utlånsundersøkelsen fra Norges Bank. Det taler også for å kutte i høst. Trolig har ‘ikke- finansielle foretak’ i fastlands-Norge nå negativ 12-mnd vekst i sin kredittetterspørsel.
På den annen side stiger boligprisveksten og kredittetterspørselen til husholdningene er høy (+5,9 pst). Forbrukslån blomstrer. Husholdningene sier i Norges Bank sin siste utlånsundersøkelse at de gjerne vil låne mer.
Ved marsmøtet ledet avveiingene til at Hovedstyret i Norges Bank valgte å kutte sin foliorente. Ved neste korsvei i juni, var kronekursen noe sterkere, men de unnlot likevel å senke rentene. I september gikk Norges Banks økonomer langt i å friskmelde norsk økonomi. Siden den gang har kronekursen styrket seg med om lag 3 pst til.
Nå, i forkant av oktobermøtet, er krona nesten 9 pst sterkere enn den var ved årsskiftet. Og trolig vil den fortsette å styrke seg hvis Norges Bank unnlater å senke rentene. En styrking som vil bidra til å holde lønnsveksten nede.
Norges Banks mest heroiske anslag i Den Pengepolitiske Strategirapport fra september var utvilsomt estimatet på 3,2 pst lønnsvekst neste år. Klart opp fra årets 2,5 pst, og om lag det dobbelte av det arbeidere i Euro-landene antas å få.
Tror virkelig Norges Bank at lønnsveksten kan bli høyere neste år enn i år, med dagens kronekurs ? Ja, da vil de holde rentene uendret ut året og la kronekursen styrke seg videre.
Men ærlig talt, en dramatisk økning i lønnsveksten nå? Hvem skal dra dette? Industri, media og bank vil i hvert fall merke smalhans neste år. Den kvarte millionen som jobber i varehandel, er det de som skal få jubeltillegg?
Hvis det var noe hold i disse prognosene, burde vi sett tegn til økt lønnsglidning nå mot slutten av året. En alternativ tolking kan være at lønnsdannelsen bryter sammen, og at industrien neste år ikke blir normen for andre næringers lønnsoppgjør. Erfaringene fra i år er imidlertid gode. De fleste arbeidstagergrupper aksepterte i år samme ramme for sine lønnsoppgjør som det industriarbeidere godtok.
I enhver grøsser med respekt for seg selv, stilles hovedpersonen på prøve. I årets rentemøter har spørsmålet alltid vært hvor mye smertefull kronestyrking Norges Bank tåler. Vi nærmer oss et eksistensielt punkt på veien hvor vi merker hvor mye handlefrihet vi normalt har i pengepolitikken. Det å tro at vi kan sette vår egen rente, er et mulig scenario. Selvråderett-scenarioet om du vil.
Men et mer nærliggende scenario er at rentene våre i hovedsak bestemmes i utlandet. Bare unntaksvis har vi åpninger til å avvike mye fra rentenivået i våre naboland. Kall det gjerne scenariet for ‘Den lille forskjell’.
Scenarioet ‘Selvråderett’ tilsier at vi rentene i Norge er endogene, og tilpasset norsk økonomis utvikling. I scenarioet ‘ Den lille forskjell’ er renten i hovedsak eksogen, og vi kan ikke basere oss på å holde en annen rente enn det andre har. Markedskreftene er for sterke for det.
Kutter ikke Norges Bank renta, vi det bestå en renteforskjell på omlag 1,4 pst mellom NIBOR og EURIBOR. En slik renteforskjell er forenelig med en kronekurs som er markert sterkere enn den vi har i dag.
Krona kan gå til om lag 8,5 vs Euro, hvis du tror den langsiktige nominelle verdien av NOK i europeisk regning er om lag 9 (bevegelsen fra 8,5 til 9,0 over fem år motsvares av renteforskjellen).
Men akkurat hva den langsiktige nominelle verdien av krona bør være er usikkert. Det vil jo avhenge av slike forhold som oljepris, lønnsvekstforskjeller mellom Norge og omverden, og av næringslivets innovasjonsevne.
At krona skulle havne godt ned på 8-tallet mot Euro sto ikke i filmmanuset.
Oppgaven var å gå fra særstilling til omstilling. Norges Bank skulle sikre en svak nok kronekurs til at så skjedde. Men det gikk ikke. Vi gikk fra en situasjon hvor vi levde på en ikke bærekraftig oljeboble. Vi skulle omstille oss, men klarte det ikke. I stedet fikk vi en like problematisk boligboom. Sjelden har silke boligeventyr, de som kommer lenge etter at næringslivet fikk problemer, endt godt.
Jeg har derfor litt sympati med Norges Banks ønske om å lene seg mot vinden. Slik Øystein Olsen sa det forleden:
Når finansielle ubalanser er i ferd med å bygges opp, kan pengepolitikken bidra til å dempe sårbarheten ved å holde renten noe høyere enn den ellers ville vært. Risikoen for en dyp nedgang i økonomien reduseres.
Men vi nærmer oss slutten av filmen. Oppgjørets time nærmer seg. Norges Bank må stoppe styrkingen av krona ved å kutte sin foliorente fra 0,5 pst til 0,25 pst. Ellers vil krona styrke seg videre. Og da vil rentesettingen i 2016 bli pensum for fremtidens studenter. Var det uunngåelig at krona måtte styrke seg igjen, eller kunne sentralbanken ha gjort mer, ved å kutte rentene mer aggressivt?