Disse ord skrives i forbindelse med en konferanse i Norges Bank ‘’Rethinking inflation targeting – New directions for monetary policy’’, hvor nye idéer for inflasjonsmålsstyring ble presentert. Skal ikke påstå at jeg forstod mer en enn brøkdel av hva som foregikk, men slike konferanser er uansett anledninger til å prøve å støpe nye tanker rundt det valgte tema. Denne gang norsk penge- og kredittpolitikk.
Dette er ingen øvelse med utelukkende akademisk interresse. Det er få ting myndighetene kan gjøre som er viktigere for publikum (husholdninger og bedrifter) enn:
- Rentene på deres lån og sparepenger.
- Kronekursen som påvirker næringslivets konkurranseevne.
- Reguleringer av banker og kredittmarkeder som påvirker både pris- og volum på de finansielle tjenester du ønsker å bruke.
Men handlingsrommet er mindre enn før. Og det tror jeg er en av de viktigste erkjennelser vi må gjøre. Norske myndigheter har mindre handlefrihet enn før, blant annet fordi rentene i våre naboland vil forbli minimerte i flere ti-år fremover.
Ta Finland. Nylig la de ut en statsobligasjon med minus 0,44 pst i årlig rente som forfaller i 2023. Finland er et rikt land, men med en av verdens raskest aldrende befolkninger. De skal si seg fornøyd om BNP i 2030 er på samme nivå som i dag. Samme kan du si om Hellas og Italia. Det blir derfor aldri noen renteoppgang av betydning i Euro-landene.
Og vår mulighet til å holde en annen rente enn det våre naboland til enhver tid har krymper for hver dag som går. Norge blir gradvis mer integrert i, men også mere lik resten av Europa. Finansmarkedene tillater stadig mindre renteforskjeller innbyrdes mellom land som har topp kredittverdighet.
Kanskje er det like greit? Oljealderens store opp- og nedturer er trolig bak oss. Norske hvite kvinner ønsker seg heller ikke mere barn enn sine nordiske søstre, om lag halvannen barn i gjennomsnitt. Befolkningsvekst vil i fremtiden bestå av innvandring av flyktninger som suges opp av trygdeordninger. Trendveksten i norsk økonomi er med andre ord lavere enn før. Et høykostnadsland som Norge kommer heller aldri til å bli reindustrialisert igjen.
Uten nevneverdig handlefrihet i penge og valutapolitikken blir det et ønske om at tilsynsmyndigheter skal bruke sine verktøy i sterkere grad enn før. Som utgangspunktet er dette imidlertid litt absurd.
Hallo, hvor er de folkevalgte, de vi har valgt til å styre?
Det er de folkevalgte som kan påvirke skatter, reguleringsplaner, antall flyktninger som kan komme til Norge og satsingene på infrastruktur. Men på mange områder, som for eksempel nivået på formuesskatt, boligskatt og rentefradrag kjører Stortinget på autopilot.
Så uten rentevåpen og med et Storting som er opptatt av annet, blir reguleringene av våre kreditt- og sparemarkeder det viktigste verktøyet vi har til å endre noe i dagens finansmarkeder. På Bankplassen bor Finanstilsynet og Norges Bank i samme bygg. Og i vår tid får sentralbanken stadig mindre makt, mens tilsynsmyndighetene settes på stadig større prøver.
Hva kan gjøres? Før vi kommer til Finanstilsynets rolle må jeg bare nevne noen momenter fra boligmarkedene. Og litt om kredittutviklingen.
Gjennomsnittsprisen for en bolig i kongeriket var i August 2016 under 3 millioner kroner. I det meste av landet vil en ny bolig, være langt dyrere enn bruktbolig. Og ja, en times kjøring fra Bankplassen i Oslo får du tomt gratis, hvis du bosetter deg med familie.
Den såkalte boligkrisen i Oslo, er egentlig historien om mamma og pappa som for enhver pris ønsker at poden skal kunne spytte på Majorstukrysset når han åpner soveromsvinduet om morgenen. Koste hva det koste vil!
Dette er ikke et problem for Norges Bank. Ei heller for Finanstilsynet.
La meg gjenta. I August i år var det fire fylker hvor bruktboligprisene var vesentlig høyere enn byggekostnadene på gratis tomt: Oslo, Akershus, Sør Trøndelag og Hordaland. Og boligprisene i Hordaland er svært så sårbare for nye tilbakeslag, hvis oljebremsen fortsetter.
Kredittmarkedene må også settes i perspektiv. Da jeg kjøpte min leilighet i 1993 til den svimlende pris av 10 000 kroner per kvadratmeter hadde norske husholdninger 400 milliarder kroner i gjeld. Nå har vi med god fart passert 3000 mrd kroner. Husholdningenes gjeld vokser nå med 5,8 pst i året, mot om lag 4 pst for deres inntekter.
Men hva ska du vente, gitt at rentenivået er så lavt? Under et av sentralbankens vanvittige forsøk på å forsvare kronekursen høsten 1992, kvoterte min valutaavdeling, ut en rente til kunde på 1000 pst annualisert. (Tusen prosent om du var i tvil).
I dag er gjennomsnittlig boliglånsrente om lag 2,5 pst. Den samlede rentebelastning er da om lag 75-80 milliarder kroner før skatt, eller ca 60 mrd etter skatt. Motsvarende 4 pst av husholdningenes inntekter. Dette er peanøtter. Det ville vært rart om overgangen fra skyhøye til minimale renter ikke ga en kraftig økning i ønsket gjeldsgrad som resultat.
Nå vil tilsynsfolk si at det hverken er makrobildet, boligmarkedet eller den samlende kredittmengde som er deres hovedanliggende. Målet er å styrke helsen til den finansielle sektor, den enkelte bank og de mest sårbare av våre husholdninger.
Men her skal tilsynsmyndigheter være forsiktige. Opp gjennom årene er det mang en gründer som har våget alt, og mere til, på sin vei til suksess. Det er mang en banksjef som har hatt tro på en bedriftseier uten nåla i veggen. Og det er mange ekteskap i dag som har sine røtter i bekymringsløse dager med utagerende festing, kjøp av sportsbil og overtrekk på lønnskontoen.
Skal virkelig Finanstilsynet blande seg bort i slikt?
I disse dager har Norge svært så forskjellig konjunkturutvikling. Mange påpeker at Euro-sonen ikke er en velfungerende pengeunion fordi landene er så forskjellige. Men hva med Norge?
I dag er det bygder og byer som kjemper for sin eksistens samtidig som samtlige politikere på Stortinget gjør alt de kan for å holde trykket oppe i hovedstadens økonomi.
I går nærmest utelukket Tilsynsdirektør Morten Balterzen at regelverket kunne hensynta den regionale dimensjon. Da blir du nærmest tvunget til å lage regler som bommer vel så ofte som de treffer.
I sum tror jeg det er fint lite Finanstilsynet nå bør gjøre for å regulere bankens utlånspraksis, utover å kreve at produktene som bankene har er gode, at salget av disse skjer med kundens beste for øye, og at bankenes virksomhet styres profesjonelt med adekvat egenkapital og likviditet.
Hva kan gjøres?
Det Storting, Regjering, Norges Bank og Finanstilsyn må gjøre er å slutte å love 2,5 pst årlig inflasjon! Ingen kan vite om prisene faller eller stiger i årene 2020-2030, og norske myndigheters evne til å påvirke dette svinner hen for hver dag som går.
Dette lovete inflasjonsmål er faktisk vår største kilde til risikotaging, feilbeslutninger og dermed en fare for langsiktig finansiell stabilitet.
Bare tenk. Jeg skal kjøpe leilighet til barna mine. Bryr jeg meg om renter og husleier av i dag?
Nei, myndighetene har tross alt lovet meg , på tro og ære til Dovre faller, sterk og vedvarende inflasjon, år ut og år inn, til poden en vakker dag blir ferdigutdannet og gifteklar.
De som tror på dette løftet vil uansett reguleringer kjøpe så mye småleiligheter de makter!