I sitt etterlengtede foredrag ved Jackson Hole seminaret i forrige uke sa den amerikanske sentralbanksjef Janet Yellen, noen ord som ble tatt til inntekt for at hennes sentralbankrente kunne økes senere i år:
Indeed, in light of the continued solid performance of the labor market and our outlook for economic activity and inflation, I believe the case for an increase in the federal funds rate has strengthened in recent months.
Nå som den amerikanske sentralbanken nærmest lover oss renteøkninger, er det grunn til å minne om hvorfor ikke renta kan stige nevneverdig i årene som kommer:
- Teknologiske muligheter – til å kutte kostnader etter behov
- Demografiske forhold – stagnerende yrkesbefolkninger
- Gjeldsoppbygging fra tidligere år, gjør forbruk mere følsomt for renteendringer
- Sårbare økonomier i randsonen av valutaområdene der rentene fastsettes
- Overgangen til negative renter – er det noen vei tilbake?
De tre øverste punktene har både jeg og andre tatt opp – kanskje litt for ofte?
Det fjerde går imidlertid direkte på hva en kan forlange av rentepolitikken i områder som ikke henger godt sammen; Dollar- og Euro-markedene.
USD først: Mange lands finanssystemer er nært knyttet opp mot den amerikanske dollar. Enten ved at deres systemer bruker LIBOR, altså en USD-swap som referanserente, ved at valutaen er knyttet mer eller mindre fast til USD, eller ved at landets næringsliv utsteder mye dollargjeld. USD brukes dessuten som en skyggevaluta innenlands i store deler av verden. Et yndet betalingsalternativ i asiatiske, afrikanske og latin-amerikanske storbyers smau og havneområder.
Når amerikanerne ønsker å heve rentene sine vil de også øke finansieringskostnadene i land så forskjellige som Hong Kong, Equador og Saudi Arabia. Alle har jo en fastkurs til USD. Dessverre har de også lavkonjunktur, og dermed behov for den motsatte endring i pengepolitikken som amerikanerne ønsker seg. Kutt – ikke økning – i dollarrentene er hva disse andre land trenger!
Slik vil amerikaneres valg av rente ha langt større betydning enn det som kan leses ut av amerikanske nøkkeltall.
I Europa har den felles rente også større ringvirkninger enn våre forfedre hadde tenkt seg da de meislet ut dagens system. I senere år har økonomiene utviklet seg til dels svært så forskjellige.
Mens Nederland og Tyskland har opparbeidet seg store løpende overskudd i sin utenrikshandel, sliter mange andre land i Euro-sonen med å oppnå balanse i regnskapene sine. Selv til null i rente er forbruksveksten i Nord-Europa moderat. Og i sør kjemper de for å komme tilbake til en normal tilværelse. I både Italia, Spania, Portugal og Hellas er det færre sysselsatte nå enn det var i 2008.
Den svake økonomiske utviklingen preger også Euro-landenes banksystemer. I Italia er de samlede misligholdte banklån om lag 360 mrd Euro. En byrde som er tung å bære i markeder hvor det er bare marginal vekst i låneetterspørselen. Overgangen fra null til negative renter reduserer bankenes inntjening og dermed deres evne til å avskrive tap.
Den viktigste vekstimpuls i Europa av i dag er eksportmarkedene. Euro-landenes samlede overskudd på driftsbalansen har økt med 100 mrd USD fra 2014 til 2016. I en viss forstand lever nå Europa i håpet om at veksten i andre land holdes oppe. Uten eksportvekst ser det mørkt ut.
Noe av den samme skjebne har Japan, som har sett en lignende bedring i sin driftsbalanse mot utlandet i denne periode. Også japanerne setter sin lit til at publikum UTENFOR Japan skal holde liv i japanske fabrikker.
Legg merke til at denne endringen har kommet samtidig med at europeere og japanere har innført negative renter. Et sjokk for småsparere og pensjonskasser. En jomfruhinne for eldgamle kulturer som neppe lar seg reparere.
Etter å ha fortalt befolkningen utførlig og ofte at alvorlige langsiktige samfunnsutfordringer har nødvendiggjort pengepolitiske grep som gamle kulturnasjoner har klart å unngå i flere hundre år, er det ikke bare å snu seg rundt og si:
Døøø, vi bare kødda, alt er bra igjen. Nå setter vi opp renta!
Tvert imot. Det er ikke makroøkonomien som vil tvinge frem en endring i de negative renter. Det er overgangen til negative renter som vil endre hvordan folk oppfatter økonomiske problemstillinger. Folk tilpasser seg de negative renter. Ikke omvendt. De vil forvente seg en annen fremtid enn om rentene var positive. Ha et annet risikobilde.
Den amerikanske sentralbanksjefen Janet Yellen unngikk i sin flotte tale om pengepolitikk å nevne negative renter, nærmest som om fenomenet var Lord Voldemort i Harry Potter bøkene. Men fenomenet negative renter, eller unnskyld ”rate-Who-Must-Not-Be-Named”er kommet for å bli.
Nær 500 millioner mennesker bor nå i land med negative sentralbankrenter, og nå står trolig Norge for tur.
Jeg har brukt helga til å lese side opp og side ned om seminaret i Jackson Hole, men jeg må bare innrømme at jeg finner det underlig at ikke flere påpeker det opplagte.
Likevekter i finansmarkedene og i samfunnsøkonomien er betinget av tidsånden.
Betinget av mange grunnleggende faktorer som teknologi, demografi og gjeldsgrad. Betinget av globalisering. Og av at verdens to store valutaer dekker over områder med behov for forskjellige renter, hvor renten må settes så lavt at de svakeste dyr i flokken overlever.
Og ikke minst: Betinget av at vi har brutt en barriere når vi innfører de negative rentene i Japan og i det meste av Europa.
Tro meg. I årene fremover er det ikke vi som vil forme rentene. Renten kommer aldri opp igjen. Det er våre nabolands negative rentepolitikk som vil forme oss.