Allmenningens komedie

Et kjærlighetsbrev som sto i sommerens OBOS-blad

En hel kommunal strand på Fornebu– bare for meg og bikkja mi! Jeg, en ekte østkantgutt, vet ikke om jeg skal le eller gråte.

 

Lørdag starter med at jeg går ut med bikkja, runder naboens husvegg og trår den offentlige sti som omkranser vårt nabolag. En sti som leder den kommunale strand, hvor ender og gjess våkner. Måker skriker snart etter mat. Her setter jeg meg på en offentlig parkbenk og får nyte et mirakel. Soloppgangen som puster liv i oss, både små og store. Et mirakel jeg som oftest får nyte alene med noen få andre morgenfugler.

Alene er vi, vi som pleier å være tidlig oppe lørdag formiddag. Det burde ikke være slik. Her burde det være hundrevis av mennesker nedenfor boligkomplekser med tusenvis av boliger; men de er ikke her. Hverken boliger, mennesker eller T-bane som kan frakte folk fra Østkanten til en av Østlandets fineste hovedstadsområder. Du trenger nemlig ikke bo her. Bare gå en tur med bikkja, selv om du ikke skulle ha en! Ta en kopp morgenkaffe og se utover Oslofjordens små og store øyer.

Utbyggingen står litt i stampe, til glede for de av oss som flyttet hit for lenge siden. Her er tross alt store friarealer som skattebetalerne har bekostet. Strender, fuglereservat, og langstrakte jorder hvor bikkjer, barn og bestemødre kan rulle rundt i graset til de blir tussete. Altså: De som har adgang til områdene. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Økonomer har noe de kaller ‘allmenningens tragedie’; naturperler i offentlige eie som utnyttes så intenst at de forvitrer. Tragisk, ikke sant? Men her på Fornebu har vi det motsatte problem. Store forsakelser har vært gjort av felleskapet for å gi beboere og tilreisende tilbud som av ulike grunner er forbeholdt de få. Kall det gjerne for ‘allmenningens komedie’. En hel kommunal strand – bare for meg og bikkja mi! Jeg, en ekte østkantgutt, vet ikke om jeg skal le eller gråte. Aldri sett en norsk-somalier her ute. Ikke på de ti årene jeg har bodd her.

Vakre ting er det lett å bli forelsket i. Derfor er det mange idealister av alle slag som ønsker å ha et ord med i laget når noen av Bærums flotteste områder skal utvikles. Men jeg frykter at de gjør det beste til det godes fiende, der de streber etter å lage perfekte utviklingsplaner. Heller en halvgod bygdeutvikling, enn stillstand. Løsninger, som aldri blir fullkomne, er å foretrekke fremfor at absolutt ingenting skjer.

Noen må skjære igjennom. Etter å ha kranglet om dette og hint i nær 20 år, må det være mulig ta noen konklusjoner, kvikt og gærnt, når det gjelder bolig, næringsutvikling og baneløsninger for Fornebu.

Vedtak som sikkert avler protester og fare for demonstrasjoner. Men alle idealister må klare å se at det er et overordnet mål å åpne de kollektive godene på Fornebulandet til flere enn de av oss som har glede av dem i dag. Plantegninger viser en ny T-baneløsning som strekker seg fra Fornebulandet, forbi Vækerø, gjennom nysprengte rør på Majorstua for så å komme ut i dagslys ved Ensjø før den fortsetter til A-Hus i Lørenskog. Ikke noe galt med å ha ville prognoser i et år hvor Leicester vant Premier League, men jeg tviler imidlertid på at jeg får se noen Fornebubane i min livstid. Har de kranglet i 20 år, vil nok kunne gjøre det samme de neste 30-40 år også.

– Kom a Kelly. Vi får fortsette turen vår, her vi går alene en lørdag formiddag på noen av Norges flotteste og dyreste friluftsområder. Sola trenger gjennom morgentåka på Fornebulandet denne lørdag formiddag. Det blir en fin dag. Magisk.