Japanske vyer for Norge

by | 07. June 2016 | Internasjonal økonomi, Norsk økonomi

Edvard Munch var som mange av sine samtidige, betatt av japanske litografier. Stramt komponerte med stor detaljrikdom, kom de, og mye annet, til Europa i andre halvdel av 1800-tallet fra et Japan som åpnet opp mot omverden.

Etter den store finanskrisen av 2007-2008, er det en ny japansk vind som feier inn over den vestlige verden, En ny økonomisk modell. Med stagnasjon og raffinering av kunst og kultur. Nøysomhet og stoisk ro i det du ser din lønn stagnere år om annet.

Dette er ikke midlertidige avvik, slik våre eliter later til å tro, men en ny æra, som det ikke er helt lett å se hvordan vi skal komme ut av. Enn så lenge klamrer Finansdepartementet og Norges Bank seg til troen på inflasjonsmålet. Bare vent, inflasjonen og lønnsveksten kommer tilbake til normalen. Og ja kjære barn, vi har full kontroll over den nominelle utviklingen av norsk økonomi.

Intet kunne vært lenger fra sannheten. De tendenser som ga Japan sine stagnasjonsår, aldring av en sterkere gjeldsatt befolkning, i en tendensielt deflatorisk verden, er alle her i Norge i fullt monn.

Noen vil innvende at flyktningene endre vårt demografiske bilde til det bedre, men de fleste skal over på trygd, og dermed ytterligere forsterke våre utfordringer. Andre vil si at norske kvinner ynder å få flere barn enn de japanske, blant annet takket svære særnorske flotte ordninger for barnefamilier. Heller ikke dette stemmer. Hvite norske kvinner ønsker seg trolig like få barn som japanske. Korrigert for de antatt positive effekter de norske systemene for barnehager, barnetrygd og likestilling antas å ha på fertiliteten, kan en si at norske kvinner uten disse særordninger ønsker seg færre barn enn japanerne.

Gjeldsgraden er økende. Her er det egentlig bare et tidsspørsmål før nordmenns gjeldsappetitt er slukket. Trolig skjer dette først etter at folk oppdager at inflasjonsmålet er et bedrag. Folk som har lånt mye i troen på at deres langsiktiges lønnsvekst vil være 3-5 pst i året, kan plutselig få bondeanger, når illusjonen brister. Slik sett er dagens inflasjonsmål vår største kilde til langsiktig finansiell ustabilitet. Få ting er farligere for din private økonomi enn at du overvurderer din langsiktige evne til å betjene gjeld.

Men produksjonen da, Jan? Det er greit at de demografiske utfordringer og gjelda har en liknende utvikling som Japan, men hva med prisene og industriproduksjonen. Vel, noe fakta må på bordet. Industriproduksjonen er i dag lavere enn det var før krisen i 2008, og antall nordmenn sysselsatt i privat sektor har falt, ikke steget, i denne perioden.

Det eneste element som da kan være forskjellig til det japanske utviklingen hvis demografisk utfordringer, gjeldsberg og svinnende vekstevne i privat sektor er lik, må være inflasjonen.

Og riktignok, lønnsveksten og veksten i konsumprisene er høyere enn i Japan. Det har vært slik lenge. Men fremover må vi regne med at kronekursen stabiliseres, at konkurransen på tvers av landegrensene intensiveres, og at forvitringen av vår største næring olje og energi fortsetter. I motsetning til Norges Bank og Finansdepartementet spår jeg derfor at lønnsveksten vil falle, ikke stige i årene som kommer. Kan ikke tro annet.

Er det så ille da med en aldrende befolkning, noen flere trygdede fra utlandet, små barnekull, høygjeldsgrad, minimert pris og lønnsvekst og ditto renter? Nei, sletts ikke, det er bare en annen virkelighet enn den norske økonomer ynder å forelese om.

Fortvil ikke om vi blir som Japan. I dag, 25 år etter at Japans stagnasjonsæra begynte, kåres fortsatt Tokyo jevnlig som verdens beste by å bo i. En by med flere 3-stjerners Michelin-restauranter enn noen annen. Skal dit i sommer. Gleder meg!

Kategorier

Siste innlegg