Aldri hadde noen stat vunnet et slikt krigsbytte som det USA tilkjempet seg ved Bretton Woods avtalen i 1944. Der andre måtte ha langsiktig balanse i sin utenrikshandel, fikk USA nå rett til å forgjelde seg. Retten til å betale underskudd i utenrikshandelen med egen valuta. Utenlandske varer i bytte mot nytrykte papirpenger. Retten til å ha systematisk mindre eksport enn import.
Deilig, ikke sant? Det å kunne leve over evne. Eller var det en forbannelse? Det å tillate systematiske importoverskudd går jo på bekostning av arbeidsplasser i ens eget land. Varer en selv kunne ha produsert importeres fra andre land.
Muligheten til å holde underskudd ble etter hvert nødvendighet, nettopp fordi Resten Av Verden (RAV) fant det tryggest å holde systematiske overskudd i sin utenrikshandel. RAV tok til takke med sine dollarsedler i bytte mot råvarer, maskiner og tjenester. Uten amerikanske underskudd i utenrikshandelen, ville ikke RAV få nok dollar til gjenoppbygge sin finansielle helse.
Systematiske amerikanske underskudd har gjennom årene avleiret seg som store mengder sentralbankreserver i andre lands sentralbanker. Reserver som er basis for en troverdig og konvertibel valuta, og som tillater også andre land å låne store beløp i internasjonale markeder!
Men intet annet land har bygget seg opp tilnærmelsesvis like mye utenlandsgjeld som amerikanerne.
Verre er det at verdensøkonomien fortsatt ser ut til å være avhengig av amerikanske underskudd i utenrikshandelen. Selv ved dollarrenter nær null har RAV ønske om å øke sin nettoeksport til USA, med bare nytrykte amerikanske gjeldsbrev som betaling. Og amerikanerne aksepterer enn så lenge sin rolle som verdens gjeldssave.
Nå i sommer vurderer den amerikanske sentralbanken å heve sine renter, og dermed tilby økte renter på USAs enorme utenlandsgjeld. Ikke bare vil en renteoppgang gi økteutgifter til å betjene eksisterende gjeld, men den vil også trolig gi en sterkere USD enn vi ellers ville sett. Med større underskudd i utenrikshandelen til USA, og tiltagende gjeldsoppbygging, som resultat.
Raseriet fra Donald Trumps tilhengere kan delvis tilskrives at de føler at verdensøkonomien baseres på amerikanske handelsunderskudd. Underskudd som motsvares av amerikanske industriarbeidsplasser. Industriproduksjon i USA har knapt vokst det siste året, og ordrereservene har vært fallende i flere måneder. Importen derimot, eser ut.
I 2000 var underskuddene samlet sett store, men de tok virkelig av i årene frem til finanskrisen.
Sårbarheten er økende. I 2020 vil RAVs eksportoverskudd mot USA og land som står amerikanere nær, (Storbritannia, Australia, Mexico og Kanada) passere drøye 1000 mrd USD. Bedrifter over hele verden er blitt avhengig av nettoeksport til land med systematisk gjeldsetting som strategi.
Både BREXIT-kampanjen i Storbritannia og Trumps suksess i den amerikanske valgkampen må sees i lys av at arbeidsfolk, gjerne stolte fagorganiserte industriarbeidere i underskuddsland, føler de har tapt på vår tids globalisering.
Seierherrene fra andre verdenskrig, ønsket seg i sin tid billige varer fra utlandet, men tvinges nå i økende grad til å ta opp store lån i utlandet. Seierherrer fra svunne tider, som i dag huser store antall forbitrede arbeidsledige og uføretrygdede gjeldsslaver.
I 2016 ligger det an til at Brexit-kampanjen feiler i Storbritannia, og at Hillary Rodham Clinton blir USAs neste president. Sinnet hos de som taper på globalisering og systematiske låneopptak stopper imidlertid ikke her.
Hvor vil det ende?
Det forrige internasjonale pengesystemet, gullstandarden, fikk sitt pass påskrevet av presidentkandidat William Byron Jennings i en av de mest berømte valgtalene noensinne (1896):
Having behind us the producing masses of this nation and the world, supported by the commercial interests, the laboring interests, and the toilers everywhere, we will answer their demand for a gold standard by saying to them: “You shall not press down upon the brow of labor this crown of thorns; you shall not crucify mankind upon a cross of gold.
Den amerikanske sentralbanken ventes som nevnt å heve sine signalrenter i sommer. Dollaren vil bli sterkere enn industrien tåler, boliglån blir dyrere og utlendinger vil få bedre betalt for sine lån til amerikanere. Konkurranseevnen for amerikansk industri vil forverre seg ytterligere. Dagens kors for arbeidsfolk er den allmektige papirdollar.
Mange frykter den proteksjonisme som Donald Trump forfekter i sine taler, men han er ikke alene. Også hans politiske motstandere roper om beskyttelse mot internasjonal konkurranse. Rop som vil bli sterkere jo mer den amerikanske sentralbanken hever sine renter.
Det spørs om ikke verden før eller senere vil trenge et nytt handelssystem. Et system som ikke baseres på at noen få land systematisk forgjelder seg.