Revidert NasjonalBudsjett (RNB): Still crazy after all these years

En økonomi som lenge har levd på kunstig åndedrett

I formiddag fikk vi to viktige nyheter om norsk økonomi. Revidert Nasjonalbudsjett, er selvfølgelig i fokus, og stjeler nesten all oppmerksomhet. Et budsjett som prøver å drive litt ekstra motkonjunkturpolitikk, presumptivt for å motvirke de negative virkningene vi ser av oljeprisfallet.

Mindre oppmerksomhet får målingen av husholdningenes optimisme som kom i morgentimene. En indeksverdi på -16,5, er det svakeste vi har sett siden begynnelsen av 1990-tallet. Et forvarsel om vanskelige tider for detaljhandelen til høsten. Noe jeg må få komme tilbake til.

For RNB tar rampelyset i dag. Budsjettimpulsen for 2016 er nå marginalt større enn BNP-veksten i Fastlands-Norge. Vi hadde ikke klart oss uten denne stimulans. Stimuli som utgjør 1,1 pst av fastlandsøkonomien, gir bare 1,0 pst i samlet vekst. Med et nøytralt budsjett ville norsk økonomi tumlet inn i en langvarig resesjon. Dette til tross for store rentekutt og markert fall i valutakursen det siste år.

Selvfølgelig skal alt snu neste år, slik prognoser fra Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank også baserer seg på.

Sukk! Folk klarer bare ikke ta den nye æra inn over seg. RNB gjengir det som er elitens fallerte tankeskjema. Alle våre problemer skyldes en nedgang i oljenæringene. Vi lever ikke i den samme deflatoriske æra som resten av Europa. Nei da. Ikke vil trendveksten trekkes ned av vår aldrende gjeldsatte befolkning som i økende grad sliter med mestre en hverdag preget av robotisering og digitalisering. Pensjonene er åpenbart ikke lenger trygge, men hva gjør vel det?

Hvis jeg har skjønt tenkingen i Finansdepartementet rett, vil en lavkonjunktur av den type vi har i dag måtte avløses av en ny og ditto sterk høykonjunktur, i nær fremtid, slik at trendveksten på om lag 2 pst blir uforandret. Er produksjonsveksten i år ett prosentpoeng under trend i år, vil den måtte overstige trendvekst med det samme, bare dagens utfordringer løses.

Men er det noe vi har lært i årene etter finanskrisen, er det at ‘trendvekst’, som et glidende snitt av fortiden, er bare tull. Selv tror jeg at man er tjent med å fokusere mere på normalisering av nivåer enn av vekstrater.

Vi har et av verdens høyeste lønnsnivåer. Et nivå som i senere år har fått lov til vokse uten noe tilhørende produktivitetsvekst. Hvert år vi bevilger oss en forverring av konkurranseevne økes deflasjonspresset i norsk økonomi. Ja, i teorien vil et sært raust lønnsoppgjør kunne gi oss en midlertidig oppgang, men det vil også tvinge frem kostnadskutt på et senere tidspunkt. Langsiktige deflatoriske impulser blir enden på visa.

Arbeidsmarkedet er i 2016-2023 nettopp preget av bakrus etter mange år med for høy partyfaktor ved lønnsoppgjørene. Lønnstagere får reallønnsnedgang i år på om lag et halvt prosent, og varekonsumet vil trolig falle markert i høst og inn i 2017.

Ytterligere to faktorer må hensyntas.

Det første er at konsumprisindeksen holdes nede av beregnede husleier som nå vokser med det halve av andre tjenester, og av hva vareprisene gjør. Beregnede husleier er også den største enkeltposten i KPI. Resten av KPI, det faktisk folk har utlegg for, vokser med om lag 3,5 pst. Folk har dermed en langt mer slunken lommebok enn offisielle mål skulle tilsi.

For pensjonister, som underreguleres i forhold til lønnsoppgjøret med 0,75 pst blir det naturlig nok en langt verre utvikling!

Det andre forhold er at mange i privat sektor får noe av sitt lønnstillegg i form av økte pensjonsavsetninger. Både nedgangen i kjøpekraft, og den økte tvangsparing som nye pensjonsavtaler gir, tilsier at privat konsum blir uhyre svak til høsten.

Fallet i varekonsumet blir bratt den dag låneappetitten stilner i husholdningssektoren. Husholdninger som har økt sin gjeld med 165 mrd kroner det siste år. Vi brygger på et uunngåelig tilbakeslag som vil skape brede ringvirkninger i norsk økonomi.

Jeg ser ingenting som tilsier at 2017 skulle bli vesentlig annerledes enn årets svake utvikling. Minimale lønnstillegg og frykt for pensjoner er om du vil den nye normale i norsk arbeidsliv. Konsumentenes optimisme vil nok fortsette å være nær rekordlav. Folk begynner å se alvoret i situasjonen. En frykt som ikke blir mindre av urealistiske analyser fra våre ledende økonomimiljøer.

Mere stimuli trengs neste år. Lønnstilleggene blir mindre ikke større, arbeidsledigheten fortsetter å stige, og vil bite seg fast på et elevert nivå.

Norges Bank må selvfølgelig kutte renten over i negativ lende. Hvor stopper Øystein Olsen? Han legger rentevåpenet tilbake i skjeftet den dag han gir opp å få ned ledigheten. Før eller siden må hans folk bare akseptere at trendveksten ikke lot seg berge, og at Norge er som et normalt europeisk land, med samme type slakk i arbeidsmarkedet som ellers på vårt kontinent.

Mange håper at stigende oljepriser vil redde oss, men det er verdt å merke seg at norsk økonomi lenge har slitt med store problemer. Det er trolig færre nordmenn i arbeid i privat sektor i 2016 enn det var i 2008. I denne perioden har også industriproduksjon falt. Det til tross for massiv oljepengebruk, betydelige rentekutt og et markert fall i kronekursen.

Nettopp kronekursen er en joker. Norge vil trenge negative styringsrenter neste år, ikke minst for å holde krona svak. Uten en mer proaktiv sentralbank er det fare for at kronekursen fortsetter å styrke seg, med om lag ett prosentpoeng i måneden og samlet med om lag 10 pst det neste året.

En styrking som vil kunne ramme næringslivet bredt. Ikke bare fordi konkurranseutsatt virksomhet vil slite, men også fordi bankenes tap øker unødig mye. Tap som i neste omgang hindrer nye lån til næringslivet og til dets omstillingsarbeid.