Norges Bank sin søken etter en ny normalitet

‘Robuste Avveininger’ kunne vært mantraet til Hovedstyret i Norges Bank.

Avveininger i betydningen at styremedlemmene må se på flere forhold samtidig. BNP- vekst, sysselsetting, inflasjon og kredittmarkeder mm gir ofte svært så forskjellige signaler om det som til en hver tid er fornuftig pengepolitikk.

Robust ved at man ikke bare ser på hva som fungerer best hvis alt går som forutsatt, men har også i tanke at ting kan gå litt annerledes enn tiltenkt. Og rentebanen må kunne tåle slike avvik.

Noen hensyn er imidlertid viktigere enn andre, og nuet kan forme fremtiden. Denne uke må Norges Bank fokusere. Fokusere på hvor sentralbanken ønsker at kronekurs og kredittmengde skal stabiliseres.

Ved årsskiftet hadde kronekursen falt til 110 målt mot i-44 indeksen, en indeks basert på de 44 viktigste valutakurser i norsk import. Dette er en nedgang på om lag 28 pst fra de rekordsterke noteringene vi hadde da oljeprisen var i toppform, (målt ved endring januar 2013-desember 2015)

Nå ser det imidlertid ut som om krona har snudd. Til tross for at Norges Bank allerede har kuttet rentene en gang i år, er krona i skrivende stund nesten 5 pst sterkere enn den var ved inngangen til året. Mot i-44 ser den ut til å stige med om lag ett prosentpoeng i måneden.

Det er denne styrkingen av kronekursen som må få vår sentralbank på glid til å gi nye stimuli. Kanskje det var for mye å håpe på at kronekursen skulle holde seg like svak som den var ved årsskiftet, men en ekstremt svak valutakurs hadde unektelig vært en fordel i det voldsomme omstillingsarbeidet som store deler av norsk næringsliv nå skal igjennom.

Indeksnivå på 110 er muligens en skanse som ikke kan forsvares. Selv med store rentekutt ville det vært vanskelig å se en tilhørende Euro-kurs på nærmere 10 kroner. Til det er de europeiske økonomier for svake. Deres renter er negative.

Likevel, det er ingen opplagt grunn til at årets kronekursstyrking i en takt på om lag et prosentpoeng per måned vil stoppe nå. På samme måte som for andre råvarevalutaer i 2016, er det fare for at krona bare går og går.

Gamle valutatradere hadde et uttrykk: ‘ Filling the gaps’. Etter at en valutakurs hadde gjort et sprang, ville den, etter en tid med stabilitet på det nye nivået, gradvis søke tilbake til utgangspunktet. En prosess som gjerne stoppet etter halvgått løp. En prosess ikke helt ulikt det krona i år ser ut til være preget av.

For å stoppe en slik systematisk appresiering, og søke normalitet på om lag dagens nivå bør Norges Bank kutte rentene denne uken. Gitt problemene i verdensøkonomien, og de negative rentene i våre naboland, kan vi kanskje ikke håpe om et varig svakere nivå på kronekursen enn 100-105 målt mot i-44 indeksen. Men vi bør hindre krona at blir sterkere enn dette.

Noen vil innvende at det er nettopp i tider som nå at Norges Bank bør holde seg i ro. Ikke bare fordi krisen i norsk økonomi så langt er mild, prisveksten fremdeles høy og boligmarkedene friske i det meste av Norge, men også fordi sentralbanksjefen tidligere har sagt at de skal gå varsomt frem ved rentesettingen.

Men det er nettopp når ingen venter et kutt at en sentralbank kan ha håp om å svekke valutakursen. Denne muligheten vil neppe komme tilbake med første. Mange venter kutt i juni, et kutt som neppe vil påvirke kronas bane. Ønsker Norges Bank å endre kronekursens nivå og endringstakt MÅ DE OVERRASKE, og mai-møtet er trolig den beste muligheten de har i år.

Gamle valutameglere som var glad i uttrykket ‘filling the gaps’, så som nevnt ofte for seg at halvparten av den initielle bevegelse ble reversert. Ser vi noe slikt i dagens markeder, vil i-44 normaliseres på om lag 97, eller med en NOK/EUR på omlag 8,60-8,70.

Spørsmålet hovedstyret i Norges Bank nå må stille seg, er om det er verdt å ta en kamp for å hindre normalisering rundt et slikt, eller noe sterkere, nivå?

Eller skal Hovedstyret holde renten uendret, lene seg tilbake og bare la krona gradvis styrke seg?

Ankepunktet mot å stimulere mer er den høye kredittveksten i husholdningene. Redaktør Trygve Hegnar har imidlertid et poeng når han sier at stigende boligpriser, drevet frem av økt kredittmengde, nå er den viktigste vekstkraften i norsk økonomi. En økonomi som tross alt ikke vokser all verden. Hvis du tvinges til sterk kredittvekst i husholdningene, er ikke i år det verste tidspunkt at så skjer.

Diskusjonen av kredittveksten må fokusere på om en dansk utvikling er mulig å unngå. Det ser ut til at vi er på vei mot danske nivåer hvor husholdningers gjeld motsvarer om lag tre ganger sin inntekt. Det vil vanskelig la seg hindre. Spørsmålet er vel egentlig bare når vi havner der – nær sagt uansett rente.

Faren med å slepe bena etter seg, og ikke senke sentralbankens renter i tide, er at vi får både og. Både en sterk kronekurs og en høy gjeldsbyrde. Langt bedre å overraske nå, og kutte renta på torsdag. Ok, kredittveksten vil holde seg usunn,  men en tid med fallende boligpriser i deler av Norge er ikke det verste tidspunkt for en liten kredittboble.

Som sagt er Mai-møtet kanskje Norges Banks siste håp til å stabilisere kronekursen på om lag dagens nivå. En mulighet de absolutt bør utnytte.