Et lønnsoppgjør tilpasset æraen med kreativ destruksjon

by | 04. April 2016 | Internasjonal økonomi, Norsk økonomi

I disse dager prøver et av verdens største konglomerater, Tata Group, å selge eller gi bort sine britiske stålverk. Verkene har i dag 15 000 ansatte, og 120 000 pensjonister som er avhengige av at noen tar over forpliktelsene til verkene.

Det indiske konsernets forsøk på å kvitte seg med sine en gang så imponerende britiske stålverk er en beretning om endringer i verdensøkonomien, endringer som også påvirker vårt arbeidsmarked her hjemme i Norge. Med et av verdens høyeste lønnsnivåer er vi spesielt sårbare for tap av arbeidsplasser. Derfor skal vi være glade for at årets lønnsoppgjør ble moderat. En trend som startet i fjor, og som ser ut til å ha kommet for å bli.

Stål har en spesiell plass i manges hjerter. Det var rikelig tilgang på stål som hjalp det britiske imperiet vinne sine mange avgjørende slag. Det var i tungindustrien at fagforeningene og dermed også arbeiderbevegelsen blomstret. Stål preget kulturen. Rockebandet Judas Priest hadde som tittel på en av sine lett-forglemmelige LPer:  BRITISH STEEL.

En annen europeisk industriell stormakt, Italia, har Europas største stålverk i Ilva, Sicilia. Det er også det meste forurensende på vårt kontinent, med antatt 400 liv på samvittigheten som følge av senere års forurensing. Fagforeningene kjemper imidlertid for å holde verket åpent. Bedre å dø litt for ung som arbeider, enn å leve hele livet som arbeidsledig. Verket er fortsatt åpent.

Men også andre steder aksjoneres det; La vår tungindustri bestå!

I Kina er det millioner av arbeidere som jobber i overflødige stålverk, gruver, verft og fabrikker. Mange av dem ligger i Nord-Øst Kina, kommunismens vugge. President Xi Jinping har lenge sagt at første prioritet for regjeringen er å styrke kommunistpartiets status i samfunnet. I valget mellom nedleggelse av overflødig tungindustri, og bevaring av kommunistpartiets renommé, velger partilederne det siste, og holder de tapsbringende stålverkene i live.

Det er ikke bare tungindustri som preges av nedgang. Faktum er at mange industrinæringer verden over sliter med overkapasitet og omveltninger som de nye teknologier bringer.

Fredagens sysselsettingsrapport i USA viser at strukturendringene i industrien er ganske utbredt. I mars mistet USA 29 000 industriarbeidsplasser. Det siste året er det skapt hele 2, 7 millioner arbeidsplasser totalt i USA, men i industrien er altså sysselsettingen for nedadgående.

Det er altså ikke noe galt med de amerikanske konjunkturene for tida, men industrien står midt i en dyptgripende forandring, en ny industriell revolusjon. Eller hva gamle økonomer som Karl Marx og Joseph Schumpeter ville kalt ‘en storm av kreativ destruksjon’.

Som alltid finner vi er det mest ekstreme forvandlingen i Kina. På min hjemmeside anbefaler jeg boka ‘Little Rice’ av Clay Shirky om mobiltelefonprodusenten Xiaomi (uttales shaomi). Et selskap som trolig er verdens mest vellykkede nystartede selskap, med en markedsverdi på mange hundre milliarder kroner, bare fem år etter oppstart.

Xiaomi er også en pionér i industriutvikling. Der andre bygger fabrikker som de senere effektiviserer ved å ta i bruk moderne programvare, gjorde Xiaomi det omvendte. De lagde programvare som var på høyden med Google og Apple FØR de bygde sin første mobiltelefon.

Bedriften driver i hovedsak med å skrive programvare i håp om at de kan senere produsere noe av verdi. Nylig lanserte de en mobiltelefonistyrt riskoker, til en pris langt under det tilsvarende maskiner koster i markedet. I æraen med ‘’the internet of things’ er mulighetene nær ubegrensete for denne typen nye aktører.

Men det blir ikke mange fagorganiserte som får glede av disse omveltningene. Xiaomi, Apple og andre vinnere i den digitale alder overlater produksjonen til andre bedrifter, etter knallharde anbudskonkurranser.

Norge er intet unntak i denne omstillingsprosessen, selv om vi lenge trodde annet. Vi trodde oljesektoren ikke ville havne i samme situasjon som stålindustrien eller elektronikkmarkedene, men den gang ei.

I går meldte Fellesforbundet og NHO at de var blitt enige om null i sentrale tillegg ved vårens lønnsoppgjør. Samlet vil årslønnsveksten trolig da havne på 2,4 pst for arbeidere i norsk industri. Et oppgjør som ganske sikkert vil bli fulgt opp med mer moderasjon i årene som kommer.

Ja, jeg vet at det er mye snakk om lavkonjunktur og midlertidige dårlige tider. Men dessverre er det mange år med nullvekst i timelønnen som trengs for å hjelpe norsk industri kjempe mot den nye tids kreative destruksjon. Glem de lønnskrav som er konsistente med vårt inflasjonsmål på 2,5 pst. Det vil gå mange år før vi ser lønnsvekst på 3 –tallet.

Industriproduksjonen i Norge er tross alt lavere i dag enn den var sommeren 2008. Og trolig blir heller aldri norsk industri like lønnsom som den engang var. Dette er virkelig en ny æra.

Den finske industrikjempen Bjørn Wahlroos sa det bra, den gang Blackberry utkonkurrerte Nokias produksjon av mobiltelefoner:

Selv om Nokia ville ha maktet å slå tilbake, og nedkjempe Blackberry, ville aldri selve produksjonen av mobiltelefoner bli like lønnsom som den engang var.

Det samme kan man si om energi. Ja, vi skal produsere olje i mange år fremover, men oljebransjens betydning for norsk økonomi blir aldri like stor som den en gang var.

Hva skal vi leve av? Stigende ledighet og langvarig lønnsmoderasjon kan gi grobunn for nye næringer. Norges Bank må gjøre sin del av jobben ved å holde kronekursen svak og rentene minimert. Sentralbanken har varslet at de vil se ting an og kun la rentene gradvis falle i tiden fremover. Årets lønnsoppgjør viser at Øystein Olsen kan gi mere gass raskt, og kutte rentene allerede ved neste rentemøte, 12 mai.

Umulig å vite hva slags inflasjon, kronekurs og industriutvikling vi får i årene som kommer. Vi må bare kjempe for hver kontrakt, industrianlegg og arbeidsplass i en verdensøkonomi hvor det ikke er nok etterspørsel til å gi alle produksjonsanlegg livets rett.

Kategorier

Siste innlegg