Professor Kenneth Rogoff ved Harvard Universitetet sa det slik; Etter finanskrisen er det ingen fornuftig sentralbanksjef som kan ha noen som helst tillit til sine økonomiske modeller.
Modeller som (i 2008) ikke klarte å fange opp at den største finanskrisen i moderne tid var i emning.
I går mer enn antydet den amerikanske sentralbanksjefen det samme, i sin årlige tale til The Economic Club of New York. Markedene var spente på hva hun kom til å si, gitt at flere medlemmer av sentralbankens hovedstyre hadde nylig uttalt at de helst så rentehevinger i nær fremtid. Men sentralbanksjefen kunne ikke love noe slikt, selv om hun ikke hadde noen ny prognose for amerikansk økonomi å komme med:
Importantly, this forecast is not a plan set in stone that will be carried out regardless of economic developments. Instead, monetary policy will, as always, respond to the economy’s twists and turns so as to promote, as best as we can in an uncertain economic environment, the employment and inflation goals assigned to us by the Congress.
Ordet ‘plan’ er uthevet I teksten hennes, nettopp for å understreke at den amerikanske sentralbanken ikke har noen klar rentebane de ønsker å forfølge. Hvordan kunne de ha slikt, i vår usikre og tendensielt deflatoriske verden?
Som normalt var hun bekymret for utviklingen hos USAs handelspartnere. Handelsbalansen har forverret seg i senere tid. Om lag halvparten av amerikansk eksport går til de tidligere så suksessrike fremvoksende økonomier.
Spesielt vanskelig blir det når den amerikanske sentralbanken må ta hensyn til hvordan deres rentepolitikk påvirker andre land. Gitt at halvparten av amerikanske eksport havner i disse økonomiene, som gjennomgående er ganske så følsomme for svingninger i amerikanske renter, er det naturlig at sentralbanksjefen tar hensyn til at økte dollarrenter kan skade disse økonomiene, og dermed også amerikanske eksportmuligheter.
Mere interessant var hennes fokus på langsiktige inflasjonsforventninger. Forventninger som er dalende. Hun konkluderte et lengre resonnement om forventningsdannelsen ved å si:
Taken together, these results suggest that my baseline assumption of stable expectations is still justified. Nevertheless, the decline in some indicators has heightened the risk that this judgment could be wrong. If so, the return to 2 percent inflation could take longer than expected and might require a more accommodative stance of monetary policy than would otherwise be appropriate.8
Jeg har lenge vært skeptisk til Norges Banks muligheter for å love noe som helst når det gjelder langsiktig inflasjon. Tross alt: Hvem vet om ikke nordmenn flest må akseptere lønnskutt ved hovedoppgjøret i 2021?
Problemene for Norges Bank blir ikke mindre av at den amerikanske sentralbanken også sliter med sine inflasjonsløfter. Og ikke ser det ut til at det blir lettere å love inflasjon i tiden fremover.
Den globale konjunkturoppgangen som ble sparket i gang av enorme mengder stimuli våren 2009 ser nå ut til dabbe av. Senest i natt kom den asiatiske utviklingsbanken (ADB) med sine prognoser for 2016 og 17. Gradvis lavere vekst, drevet av en kinesisk økonomi som mister fart, er i vente.
Av strukturelle forhold er det globalisering, nye teknologier og stadig mindre makt til fagforeninger som driver produksjonskostnadene ned globalt. I dag varslet den suksessrike amerikanske flyprodusenten Boeing at de skal redusere bemanningen med om lag 4000 personer frem til sommeren. Ikke fordi det går dårlig, men fordi selskapet kan tjene enda mer enn de gjør i dag, ved å kutte antall ansatte. Selv i suksessrike bedrifter er det ingen som kan føle seg trygge.
Analytikere har lett for å definere forventninger som noe folk tør å satse på, tør å planlegge med. Men i denne usikre verden vi lever i, er det vanskelig å for noen; aksjonærer, bedriftsledere, arbeidere, politikere og sentralbankfolk å tro på noe som helst med tilstrekkelig sikkerhet, til å lage en sikker plan for fremtiden.
Pengepolitikken blir da en øvelse i å kontrollere risiko. Gitt at det åpenbart er større sannsynlighet for at verdensøkonomien faller tilbake i alvorlig lavkonjunktur, enn at ting tar helt av, taler risikobildet for at amerikanere ikke hever rentene i overskuelig fremtid.
Yellens argument om at de lave rentene må til for å gi folket tilbake troen på langsiktig inflasjon er jeg mer skeptisk til. Det er rett og slett vanskelig å planlegge for fremtiden gitt de mange sårbarheter verdensøkonomien, og norsk økonomi, i dag sliter med.