Halen på en langvarig konjunkturoppgang

En blir ganske ydmyk når en er deltager i NRK TVs Debatten, kyndig ledet av Ingunn Solheim, og hører 16-årige Erle Eide Nyhus tilby forsakelser for å redde syriske menneskeliv. Senere i programmet var min rolle å fortelle om stagnasjonsår og implisitt påpeke at dette har vi ikke råd til. Boooooooo!

Vel, det er ikke noe galt, eller irrasjonelt å gi bort penger. Og uansett gir det håp for fremtiden å treffe alle de flotte ungdommene som stilte opp i gårsdagens TV-debatt.

Men la oss ta et skritt tilbake, og i denne blogg bare fokusere på et spørsmål: Hva har vi av inntekter og hvor  er vi i konjunkturforløpet?

Et forløp som normalt tar oss fra lavkonjunktur med mye lediggang, til en gradvis bedre økonomi. I den første tid av oppgangen er den økonomiske veksten på sitt sterkeste, deretter dabber det av, til vi når noe som ligner på dagens tilstand – moderat vekst og usikkerhet om hvor normalisert vi egentlig har blitt.

Det første som slår en ved inngangen til 2016 er at vi startet året med et tilbakeslag i verdipapirmarkedene som startet med kraftige børsfall i Kina. Ingen krise eller krak i vestlige land, men Kinas børsstup minte oss alle på hvor skjør verdensøkonomien er. Hvor moden konjunkturforløpet har blitt, vel syv år etter at den startet.

Problemet er at selv syv år etter at konjunkturoppgangen startet er verdensøkonomien fortsatt preget av overkapasitet i altfor mange vareproduserende næringer. En overkapasitet som også preger store deler av transportnæringene. Det ene tar det andre. Tomme ordrebøker hos kinesiske verft har fått den kinesiske regjering til å beordre bygging av 30 nye Valemax Bulk båter til en samlet verdi av tyve milliarder kroner. Det er mer enn nok ledig tonnasje fra før, men hva gjør man ikke for å hjelpe verftene?

Bilsalget i høst som ble stimulert av kinesiske skattelettelser, og fikk mange til å fremskynde sine bilkjøp, faller nå tilbake etter at folk har prematurt byttet ut sin gamle bil.

Også vestlige land later til å være ved veis ende. I USA står den amerikanske sentralbanken klar til å heve renten fordi USA nærmer seg full sysselsetting. De fleste sier at så vil skje i juni, men uansett når neste renteheving måtte komme, er vi tydeligvis også i aksjemarkedene forbi den sterkeste vekstperiode. De amerikanske børsene har 3 doblet seg siden bunnen i mars 2009, men gått sidelengs det siste året, nå som rentene stiger.

Andre land prøver også å stimulere seg tilbake til gode tider. I Japan, Sverige og (i går) i Euro-sonen medførte nye og negative rentesatser i år en styrking av de respektive valutakurser. Sentralbankene her kan neppe gjøre mer.

Dette er viktig. Næringslivet trenger en klam hånd å holde i. Noen som kan hjelpe hvis makrobildet surner. Men fremover blir det ingen hjelp å få i EU.

Bare tenk. Det er via tre kanaler renten påvirker økonomien.

Det ene er valutamarkedene, men denne ser ut til å være stengt. I en verden hvor alle ønsker seg en svakere valuta, er det ikke enkelt å bruke rentetrikset med overraskende kutt for å få ned valutakursen. Det andre er via omvurderinger av verdi. Men mye av børsoppgangen og verdistigning på eiendom i senere år har allerede vært rentedrevet. Overgangen fra nær normale renter i de fleste vestlige land sommeren 2008, til et regime med null i rente, ga fallende avkastningskrav og stigende verdier i globale aksjemarkeder. Et lite rentekutt ekstra, nå i 2016, betyr fint lite fra eller til.

Da må det være via utlån/innlån at rentekuttene skal virke. Men her er også det meste gjort.  Spesielt fordi europeiske banker ikke vil velte over kostnadene med negative renter i Eurosonen, Danmark eller Sverige til sine innskuddskunder. Tap som stadig mer negative innskuddsrenter i sentralbankene gir må da sendes videre til kunder fra næringslivet.

Det er bare ikke mer hjelp å få fra sentralbankene.

Hvilket leder oss til Norge, og vår egen sentralbank som har rentemøte neste uke. Hovedutfordringen er at norsk økonomi i senere tid driver avgårde i feil retning. Og myndighetene har egentlig ikke noe god oppskrift for å snu skuta. I fjor var det stimuli tilsvarende et halvt prosentpoeng av BNP fra statsbudsjettet, lavere renter som ga sterk boligprisvekst, og valutakursen som svekket seg nok til at det ble stinn brakke på mange norske turistdestinasjoner. Husholdningenes gjeld økte med over hundre milliarder kroner i løpet av fjoråret.

Og hva ble fasit? Ett fattig prosentpoeng vekst i BNP for fastlands-Norge.

I år er det ikke noen vekst i sikte for folks kjøpekraft. Prisveksten i år blir 2,5-3,0 pst, noe mer enn lønnsveksten. Hva skal holde privat forbruk oppe i år? En nye solid dose kredittvekst. Også i år skal husholdningene øke sin gjeld med drøye 100 milliarder kroner, slik at BNP kan øke marginalt i år også.

Dette er et mønster vi kjenner igjen fra USA 2005-2006, PIGS-landene i 2009 og fra Kina i senere år. Det private forbruk i Norge holdes i dag ikke oppe av inntekter, men av økt gjeld, med en eksploderende gjeldsgrad i husholdningene som resultat.

Norske banker må være seg bevisst de farer som normalt oppstår i konjunkturfaser som nå, hvor den økonomiske veksten i all hovedsak er kredittdrevet. Bedre vil det ikke bli neste år heller. Vi nærmer oss raskt dansk nivå på vår gjeldssetting (300 pst av husholdningenes inntekter).

Hvilket bringer meg tilbake til gårsdagens debatt. Norge trenger nå å bli flinkere og mer produktive i en lang rekke næringer. Våre politikere er erfarne folk som forstår dette.

Men det er bare ikke mulig å se at politikerne våre, eller partene i arbeidslivet, er villige til å foreslå inngrep som kan flytte fjell. Det stopper bare ved noen generelle vendinger om at vi alle må bli mer positive og samarbeide bedre.

Og da ender vi som Japan, Sverige og nå ESB, med sentralbanken som eneste håp for en konjunkturoppgang. Lavere renter og mer gjeld som løsning på problemene som overkapasitet og høy gjeldsgrad allerede har gitt oss.

Jeg har ikke noe bedre svar. I dag er det store problemer i kredittmarkedene i Norge. Et kvart prosentpoeng til uka endrer ikke på det. Vi må gå den eneste farbare veien vi har. Kutt et halvt prosentpoeng er den anbefalte løsning ved Norges Banks rentemøte 17. mars.

Og nei, det vil neppe ha den store virkningen på boligprisene. Om boliglånsrenta er 2,5 eller 1,5 pst betyr ikke så mye som nedgangen fra 4-5% gjorde. En skal også merke seg at husleiene vokser langt mindre enn før (+1,7 pst i året til februar).

Boliger kan stige noe mer, men er allerede på brukbare nivåer i det meste av landet. I Oslo har prisnivået på de mest attraktive leiligheter passert 100 000 per kvadratmeter. Uansett rentenivå bør godtfolk være forsiktige med å kjøpe for mye til dette prisnivå.

En god bolig for deg selv bør du unne deg. Men spekulative kjøp, i håp om en rask gevinst, er farlig nå som også norsk økonomi nærmer seg slutten av en kredittdrevet oppgang.