Under fiskeriforhandlingene med EU for noen år tilbake fikk fiskeriministerJan Henry T. Olsen tilnavnet «No fish Olsen», da han i fiskeriforhandlingene med EU sa at han ikke hadde en eneste fisk å gi.
Vår sentralbanksjef kan også bli husket for sine utsagn. I motsetning til fiskeriministeren lover han at Norges Bank har mye å gi for å rette opp økonomien, men akkurat der tipper jeg han tar feil. De utfordringene vi står overfor lar seg ikke løse ved hjelp av virkemidlene sentralbanken har til rådighet. Han er på vei til å bli NO FIX OLSEN.
I Aftenposten forrige uke nærmest lovet han en normalisering av økonomien om et par år. Slapp av folkens dette har vi under kontroll. Slutt er det med sentralbanksjefer som advarer folk mot vanskelige tider, eller magre år. Kjære landsmenn, dette går så bra så!
I går istemte finansminister Siv Jensen, og sa at nordmenn er vant til at oljeprisen svinger, så disse brasene er vi vant til å takle.
Selvfølgelig kan jeg ta feil, men som jeg har nevnt i mange blogger før: både et fornuftig virkelighetsbilde for Norge av i dag, og ganske så edruelige prognoser for norsk økonomi fremover, tilsier at dette blir røft. Hverken krakk eller krise, men en langvarig periode med så lav BNP-vekst at arbeidsledigheten i Norge kun vil fortsette sin moderate stigning i årene fremover.
Virkelighetsbildet må være at vi er et høykostnadsland, med en aldrende gjeldsatt befolkning som er blitt vant til å øke vår gjeldsgrad i raskt tempo. En gjeldsgrad som om få år vil nå danske nivåer, all den tid låntagere har for høye lønns- og prisforventninger når de tar opp lån for å gjøre sine investeringer. Nordmenn har bare altfor lave forventede realrenter etter skatt når de øker sin gjeldsgrad.
Oljeprisen skal sikkert opp en eller annen vakker dag, men det er verdt å merke seg at de fleste nordmenn har ekstremt høye estimater for oljeprisen. Også de norske ekspertene, er for tida superoptimister. I skrivende stund priser markedene inn at Brent Blend vil koste om lag 37 USD per fat i 2017, for så å gradvis stige til 48 dollar i 2023. De fleste norske analytikere, inklusive meg selv, tror på 50 USD allerede neste år. Glad jeg ikke lever av å spå!
Og nei, heller ikke jeg ser noen annen løsning på vår lavkonjunktur enn å la folk forgjelde seg videre. Heller ikke jeg ser noen ‘quick fix’ på Norges gryende nedtur.
Finansministeren lover å ordne opp, men det er bare bløff. Oljeprisfallet har tatt luven av statsfinansene. Det er ikke rom for å stimulere økonomien slik vi har gjort i senere i år. Allerede neste år kan vi sprenge handlingsregelen for bruk av oljepenger, som sier at vi ikke skal ha et større oljekorrigert underskudd enn 4 pst av oljefondets saldo.
I sum er den norske tidsånd i dag preget av stor optimisme både i forhold til hva vår befolkning kan prestere, og til hvilke fremtidige inntekter vi kan få fra olje.
Så hva bør vi gjøre, og er det ikke mulig å ha litt tro på at myndighetenes dyktighet? Kom igjen, da Jan, vær nå litt optimist da!
Rentevåpenet har noe mer å gi, enig i det. Norges Banks foliorente på 0,75 pst kan kuttes til null, og videre ned i negativt lende, slik vi har sett i våre naboland.
Noen setter sin lit til en kontinuerlig depresiering av vår kronekurs. Sentralbankens økonomer tror at de skal klare å fortsette å svekke krona etter behov i tiden fremover, men vi er allerede ned om lag 30 pst fra toppen. Og alle våre naboland er ute i samme ærend. Selv med negative renter i vår sentralbank trenger ikke kronekursen svekke seg nevneverdig. Renten vil forbli mer negativ i Sverige, Danmark og EU enn her hjemme, hvis jeg får rett i at Norges Banks foliorente bunner på minus et kvartprosentpoeng.
En indikasjon på at det ikke er så mye å hente her, er at krona ikke har reagert nevneverdig på den senere tids markerte oljeprisfall. Krona ser ut til å bunne på om lag 110, målt mot indeksen i-44.
Norges Bank er ikke alene om å tro på tilbakevending til normalen. Den amerikanske sentralbanken tror at den langsiktige normale styringsrenten er om lag 3,5 pst. I hvert fall trodde den det i begynnelsen av desember.
Men for hva det er verdt, her er altså min analyse: Sentralbanksjef Øystein Olsen kan ikke rette opp norsk økonomi, og Siv Jensen har ikke en krone til overs. Ikke at dette er noen kritikk av overnevnte, bare en fatalistisk visjon. Og nei, jeg har heller ingen løsning.
Hovedutfordringen ligger i kredittmarkedene. Mange virksomheter har opplevd vesentlig dyrere lånekostnader siden i sommer. Kursene på bankenes egenkapitalbevis og aksjer er i dag så lave at bankene nå er tjent med å slakte sine balanser. De næringslivskunder som fortsatt får lån, må både betale markedsrenter, økte risikopremier og en ekstrapremie som følge av generell mistillit mot banker i markedene.
Norges Bank kan neppe kutte stort mer enn ett prosentpoeng i sin signalrente. Dermed blir det ikke mulig for sentralbanken å sikre næringslivet samme lånevilkår som de hadde før problemene tårnet seg opp for norsk næringsliv. Selv et fullt prosentpoeng i rentekutt vil neppe gi store utslag i utsatte bedrifters finansieringsmuligheter.
Før eller siden vil trolig også Norge trenge offentlige kjøpsprogram for bank og industriobligasjoner. Tiden for norsk QE nærmer seg.
Men for hva det er verd, jeg tviler på at det blir nok. Norges Bank makter ikke å føre Norge tilbake til full sysselsetting. Trolig blir Øystein Olsen den første sentralbanksjefen i nyere tid, som må konkludere med at økonomien ikke lot seg redde av pengepolitikk.
Kall meg fatalist, og bra er det at alle ikke er som meg. Kanskje er det bra at noen fortsatt har troa på at vi kan nå full sysselsetting igjen? Min arbeidshypotese er imidlertid at Norges Bank ikke vil makte å hindre en videre stigning i arbeidsledigheten sjølv om foliorenten skulle havne i negativt lende.
Ikke at noen annen kunne gjort det bedre, men sentralbanksjefen vil i så fall kunne huskes som NO FIX OLSEN.