Denne uken står rentemøtet i Japans sentralbank i fokus. Etter en svak start på året for verdens børser, og fornyet frykt for deflasjon i det meste av Nord-Øst Asia, er det mange som forventer, nærmest krever, at den japanske sentralbanken skal gjøre mer for å stimulere økonomien. Negative renter som sentralbanken tidligere har kritisert andre lande for å lefle med, kan være på vei, også nå i Japan.
Litt merkelig kan det synes at Japan skulle ha behov for mer stimuli. Landets økonomi vokste siste år noenlunde som normalt (+0,6 pst) og arbeidsmarkedet er sunt, med full sysselsetting. Arbeidsledigheten er på sitt laveste i dette årtusen, 3,4 pst, og ventes å falle videre i år. Børsene har riktignok falt tilbake, men den brede TOPIX-indeksen er tross alt opp mer enn 50 pst de siste tre år.
Likevel, nå peker ledende japanske indikatorer mot sør, noe vi nå ser i så mye av verdensøkonomien. Eksporttallene for desember var ned 8 pst sammenlignet med samme måned i 2014. Et tegn på at omverden i år ikke kommer til å støtte kapasitetsutnyttingen i en av verdens største industrinasjoner.
En annen indikator på at ikke alt er vel er vårens kamprop fra fagforeningene, noe som er langt mer avdempet enn tidligere. De store og mektige industrifagforeningene krever i år om lag 3000 Yen per måned i lønnsøkning, om lag halvparten av hva de fikk i 2015. Et slikt tillegg, på om lag halvannen norsk krone per arbeidstime, vil neppe bidra til økte produsentpriser eller bredere inflasjon i det japanske samfunn.
Uten innenlands kostnadspress blir det å nå målet: Samlet inflasjon på om lag ett prosentpoeng per år, helt avhengig av at det kommer litt prisvekst fra utlandet. Med generelt fallende råvarepriser, og overkapasitet i mange bransjer globalt, er det lite sannsynlig at importprisene (målt i felles valuta) vil stige nevneverdig. Mer sannsynlig er det at importprisene vil falle, med mindre valutakursen, kursen på japanske yen, svekker seg markert.
Og det er her fokuset til sentralbanken må være. Uten hverken kostnadsvekst innenlands eller stigende importpriser, må yen-kursen svekke seg for at sentralbanken skal sikre den ønskede allmene inflasjon.
Høres kjent ut? Faktum er at Bank of Japan sitter med akkurat samme problemstilling som Norges Bank. Vår kronekurs må holdes svak, ellers blir det umulig å holde inflasjonsforventningene oppe. Også i Norge må en vente minimale lønnstillegg i årene som kommer.
Men tilbake til Japan. Nye grep for å stimulere økonomien må altså vurderes av Bank of Japan ved sitt rentemøte førstkommende torsdag. Og tiltak for å svekke valutakursen må være hovedtema på dette møtet. Sentralbanken støttekjøper jo allerede verdipapirmarkedene, og selv 10-års renten er nå bare 21 basispunkter fra å havne i null. Men negative renter byr japanerne i mot. Det skal bli spennende å se hvordan befolkning takler denne nye hverdag
I en viss forstand tvinges Japan til å følge etter andre land. I det meste av Europa er allerede rentene negative for korte statspapirer. Den europeiske sentralbanken har varslet at dette ikke er nok, og vil trolig kutte sin innskuddsrente videre (fra -0,3 pst) ved sitt rentemøte i mars.
Norge må studere japanske erfaringer nøye. Også her hjemme er det uunngåelig med negative renter hvis oljeprisen holder seg under 50 USD per fat. Selv med 50 USD er det jo ikke rom for lønnstillegg for folk som er avhengig av oljeindustriens ved og vel. Hverken i år eller neste år.