I ungdomsfilmen ‘’Pirates of the Caribbean On Stranger Tides’’, som kom for noen år tilbake, må piratene gjennom mange usannsynlige og halsbrekkende øvelser der de jakter på ungdommens kilde.
Her hjemme er Norges Bank i samme ærend.
Nå som oljeæraen, eller i hvert fall de lettjente pengers æra, ser ut til å være forbi, skal vi finne tilbake til oss selv. Til næringer som var suksessrike da jeg vokste opp i 1970-tallets Norge. Industri, strikking, oppfinnelser fra Reodor Felgens etterkommere, turisme og alt det der. Denne type næringer som jeg vokste opp med, men som ble borte, etter hvert som oljeindustrien sugde kompetanse og arbeidsfolk til seg.
300 000 sjeler teller oljebransjen i dag når forskerne tar med alle arbeidsplasser som tar del i rikdommen. Vår største næring, og rikeste næringsvei, men som ugjenkallelig har passert toppen, og som fra nå av bare skal forvitre. I årene som kommer vil vi kun se negative impulser til BNP-veksten fra oljebransjen. I nivåforstand vil den i mange år fremover fortsette å være vår største næring, men den skal altså gradvis skrumpe inn.
Det blir heller aldri noen nye bidrag fra olje til det såkalte oljefondet. Bidragene fra oljeskatter og andre oljerelaterte inntekter vil slukes av underskuddet på statsbudsjettet (x olje). Med andre ord skal vi aldri mer sette av penger på bok slik vi gjorde i de gode år, da oljeinntektene var langt høyere enn de løpende budsjettunderskuddene i fastlands-Norge.
Rammebetingelsene for andre sektorer blir naturlig nok problematiske i de kommende år, med vår største næring som ikke skal gjøre annet enn å forvitre, og en slunken statskasse som ikke har mulighet til å stimulere som før.
Fra våre aldrende naboland kommer det heller ikke rare vekstimpulser til norsk næringsliv.
Da blir det ikke mer moro her i landet enn det Norges Bank klarer å skape. Nå har vi KUN pengepolitikken å støtte oss til.
Så hva bør Norges Bank gjøre?
Vel, spør du et dusin økonomer, kan du risikere å få tretten svar. Vi er definitivt på vei inn i en tid med behov for ukonvensjonell pengepolitikk. En tid hvor de fleste har gitt opp å prognostisere en normal rente, eller tidspunktet for en mulig renteheving.
Her er mine råd for den nye tids ukonvensjonelle behov:
– Styr foliorenten ned til -0,25 pst i løpet av de neste par år. Kutt renten nå i desember, og bruk det kommende rentemøtet til å varsle videre kutt i både 2016 og 2017.
– Start et program for kjøp av bankobligasjoner, en variant av det vi andre land kaller kvantitative lettelser. Ikke at det blir lett. Som det het i årstalen fra 2012:
– Skulle kredittmarkedene igjen tørke inn, er Norges Bank beredt til å sette i verk tiltak slik at bankene kan opprettholde normal utlånspraksis. Men tilførsel av penger fra Norges Bank skal ikke erstatte god likviditetsstyring i bankene eller deres langsiktige markedsfinansiering. Eventuelle vedtak om bruk av statens og skattebetalernes kredittverdighet for mer langsiktig finansiering av banker hører hjemme i regjering og storting.
– Dropp inflasjonsmålet. I dag lover sentralbanken publikum en langsiktig inflasjon på 2,5 pst. Altfor høye langsiktige inflasjonsforventninger er i dag vår største kilde til norsk finansiell ustabilitet. Norges Bank bør tvert i mot love at den ikke har kontroll over våre langsiktige inflasjonsforventninger. Fremover er alt usikkert. Og jo lenger ned renta kommer, desto mindre handlefrihet har Norges Bank. Norges Bank vil i fremtiden ikke være næringslivets hjelpende hånd, som direktører kan klamre seg til hvis norsk økonomi skulle få nye sjokk.
Sett opp et kobberskilt ved inngangen til Norges Banks hovedkontor:
Her loves det ingenting! You’re on your own, kid.
Saken er den at kredittmarkedene forverres raskt i disse dager. Næringslivslån blir dyrere, hvilket i seg selv øker sannsynligheten for mislighold, som i siste instans, bidrar til å gjøre lånene enda dyrere. En god del erfarne norsk bankfolk ser denne dynamikken og kaster kortene, ved å prøve å kvitte seg med næringslivslån.
Og ja, det har sammenheng med inflasjonsmålet. I flere år har det vært en særnorsk boom i kontorbygging, hvor en industrikjempe reiser et kontorbygg, skriver leieavtale for 7-8 år, for deretter å selge det videre med skyhøy fortjeneste til småinvestorer. Industribedriften evakuerer bygget så fort kontraktstiden utløper, men hva gjør vel det? Inflasjonen, som Norges Bank lover oss småinvestorer, sørger for at eiendomsverdiene i sentrale strøk på lang sikt ikke kan gjøre annet enn å stige.
Derfor er det ikke uten grunn at vi har overinvestert i kontorer. I dag er ledigheten om lag 10 pst i de fleste store norske byer. Her på Lysaker, Fornebu hvor jeg sitter og skriver disse linjer, har vi 20 pst kontorledighet. Et av de høyeste nivåene i Melkeveisystemet.
Uten rentekutt i Norges Bank før jul vil de allerede vanskelige kredittmarkedene fortsette å forverre seg. Gudene vet hva slags priser folk skal sette på kredittobligasjoner i høyrentemarkedet ved årsskiftet.
Kredittmarkedene, som så langt bare avspeiler en svak realøkonomisk utvikling, står nå i fare for å påføre mange bedrifter banesår. George Soros kaller det reflexivity, det at en bekymring i markedene, kan ødelegge en ellers så normal økonomisk utvikling. Motsatt kan en urealistisk optimisme, i følge Soros, drive børsene høyt nok, til at også realøkonomien tar av.
Flink fyr han Soros. Kredittmarkedene forsterker konjunktursvingningene, og kloke sentralbankfolk vet å lene seg mot vinden, ved både å ta luven av overoptimisme, eller som nå, gjøre alt den kan for å hindre at kredittmarkedenes utfordringer fører Norge inn i en unødig dyp nedgangskonjunktur.
Uten aktiv og aggressiv pengepolitikk er det fare for at store deler av kredittmarkedene for næringslivet fryser til is innen årsskiftet.
Dette tror jeg sentralbankens toppøkonomer ser. Derfor er det ganske sikkert Norges Bank kutter rentene denne uke, med varsko om nye kutt neste år.
I overnevnte film finner piratene frem til ungdommens kilde, og det går godt med hovedrolleinnehaveren. Piratene kunne valgt å bli der, og levd i evig paradis, men valgte heller å vende tilbake til virkeligheten, hvor det aldri er ro å få. Ut på nye tokt skulle de.
Forhåpentligvis får også norsk økonomi en ‘’happy end’’ etter høstens prøvelser. Sentralbankfolket får neppe fred og ro, de heller, i det kommende år. inflasjonsmålet må forlates. Ut å seile skal de, i farvann som er ukjente for norske sentralbankfolk.