Det ligger i begrepet ‘høykonjunktur’ at dette er ualminnelige gode år for næringsliv og befolkning. Og gode for norsk økonomi har vi unektelig bak oss. Nå venter imidlertid en ny æra. År hvor den økonomiske veksten er for lav til å hindre arbeidsledigheten i å stige systematisk. Norge skal nå gå fra høy- til lavkonjunktur, slik jeg tidligere har skrevet om, og som er behandlet i denne rapporten fra Statistisk Sentralbyrå.
Siden finanskrisen i 2008 har norsk økonomi hatt en enestående utvikling med både god inntektsvekst i husholdningene, rentenedgang og oppbyggingen av det som er blitt til verdens største statlige investeringsfond: Oljefondet. Et fond vi kan få god bruk for. Lav økonomisk vekst, stigende arbeidsledighet, moderate lønnsoppgjør og minimerte renter er hva vi har i vente, skal en tro de fleste eksperter.
Hvordan kan vi være så sikre? Vel, vi vet ganske mye om de nære år. Det blir ingen krakk og krise. Til det er husholdningenes finanser rett og slett for sterke, og bankene for solide. Krakk i vårt private næringslivs aktivitet virker derfor svært så usannsynlig. Vår offentlige sektor vil vokse som normalt.
Fallende aktivitet får vi i imidlertid i vår viktigste næringsvei, oljesektoren, som med stort og smått omfatter om lag 300 000 mennesker. Et fall som vil vedvare ut 2018 skal en tro myndighetenes prognoser.
Selv tipper jeg 2019 blir det vanskeligste året for norsk økonomi, fem år etter at oljeprisen kollapset. Litt på samme måte som oljeprisfallet, i 1985-86, først ga norsk full krise noen år senere (i 1992). Johan Sverdrup feltet er ferdigstilt i 2019, med bortfall av tusenvis av årsverk. Våre storsatsninger på kraftproduksjon vil samtidig rammes, når Europas største kjernekraftverk, i Oulkiloto i Sør-Finland, starter produksjon av el-kraft. Deretter vil det følge mange år med kraftoverskudd i det nordiske el-marked.
I sum vil norsk økonomi i årene 2016-2020 vokse mindre enn normalt. Det etter gode år, hvor vi vokste unormalt mye. Arbeidsledigheten vil gradvis stige og trolig nærme seg 150-200 000 mot slutten av prognoseperioden.
Dessverre er det slik at tap og mislighold i bankene kan forventes å øke, når konjunkturene snur til det verre. Bankene merker nå i høst at deres innlån er blitt dyrere. Og med utsikter til en langvarig nedtur i norsk økonomi vil denne ubehagelige trend, neppe snu til bedre. Dette er rn kostnadsvekst som bankene må skyve videre til kundene sine. Kunder som da trolig blir enda mer forsiktige med å investere for fremtiden. Slik vil problemer i bankene kunne forverre vekstutsiktene i økonomien ytterligere.
Hvis sentralbanksjefen bare satt med bena på bordet og røkte sigarer, kunne dette ha blitt riktig så ille. Men både de svake vektsutsiktene for næringslivet og økningen i bankenes innlånskostnader får han til å klinke til, med sterk bruk av virkemidlet han har til rådighet: Renten.
Rentene i Norges Bank har allerede falt mye, og trolig vil de falle videre i årene som kommer. Foliorenten i vår sentralbank, som jo er en innskuddsrente, må faktisk bli negativ hvis det blir behov for en pengemarkedsrenten nær null. Og slik det ser ut nå, er null rente det som kreves om noen år.