Nå som kjerneinflasjonen er på tre tallet (KPI-JAE var +3,1 pst i september og vil trolig holde seg der ut året), er det all grunn til å diskutere hvordan nordmenn bør takle en fremtid med fallende priser.
Yepsi, FALLENDE priser, ikke stigende. Du må følge med på strukturene i økonomien ser du – ikke avisoverskriftene.
I unge år som makroøkonom var jeg nærmest som en kattunge å regne som løp etter en virrende laserstråle . Rentene skulle opp, rentene skulle ned, være stabile – gjerne i løpet av samme måned. Alt etter som hva de nye overraskende nøkkeltallene bar bud om. Andreassen juniors tvillingsjel kan du se her i aksjon;
Høy prisvekst? Renta opp.
Neste ukes svake detaljhandelstall, DEN MÅ BARE NED!
Krona gjør et hopp? Renta må videre ned.
I senere år har jeg lagt større vekt på strukturelle forhold. Dette til tross for at også jeg – i likhet med renteanalytikere flest – er såkalt ‘data dependent’. Jeg følger med på nøkkeltallenes krumspring så godt jeg kan.
Likevel, mer givende enn å følge de månedlige nøkkeltall er det å fokusere på grunnleggende forhold; de prosesser som generer korttidsstatistikken.
Prosesser som driver en verdensøkonomi vi blir stadig sterkere integrert i. Enkelte økonomer, som Andrew Haldane, sjeføkonom i Bank of England, har ordet i sin makt, og betrakter verdensøkonomien som preget av:
Og ikke noe av dette blir bedre neste år. Tvert imot er det overveiende sannsynlig at arbeidsledigheten i verden vil bli høyere i 2016 enn i år. Den gjennomsnittlige kapasitetsutnyttingen i gruver, oljefelt, havner, flyplasser, fabrikker og næringseiendom vil ganske sikkert bli lavere i 2016 enn den er i dag.
Teknologien gjør sitt. Nød lærer naken kvinne å spinne, og i mange industrier leter man i dag med lys, lykte og lupe for å finne kostnader å kutte.
Oppsummert: Høy sparetilbøylighet, lav kapasitetsutnytting, aldrende befolkninger og økende inntektsforskjeller trekker i retning av at deflasjonen er på vei.
Nå kunne penge- og kredittpolitikken vært usedvanlig raus og gitt opphav til så voldsom etterspørsel etter varer og tjenester at produksjonen kunne ta seg kraftig opp, men den gang ei.
I den ene halvdel av verdensøkonomien, de fremvoksende økonomier, er gjeldsgraden allerede problematisk høy. Ja, det er fortsatt en viss BNP- vekst, men den er fallende i de fleste land og mange steder negativ. Kredittmarkedene er nådeløse og krever ågerrenter fra de svakeste dyr i flokken. Derfor har sentralbankene i disse folkerike land, som viste så sterk økonomisk vekst inntil svært nylig, bare moderate vekstutsikter i kommende år.
I den andre halvdel av verdensøkonomien, de rike land, er det mer normal økonomisk vekst, men få tegn til at lønnsveksten vil øke. I USA, som utgjør om lag en tredjedel av de rike lands samlede økonomi, falt lønnsnivået fra august til september. I andre aldrende industrisamfunn som Japan, Tyskland og Storbritannia er det heller ingen tegn til økt lønnsvekst av betydning.
Og i Norge?
Kronekursen har snudd. Ok, noen uker skaper ingen trend, men det å gå fra en depresiering på mer en 10 pst i år, til det som ventes å bli et par prosent styrking neste år, er et skift på mer enn 12 pst i bidrag til endring i årlig vekst for importpriser. De norske importprisene vil i sum trolig bli kraftig negative i 2017.
Lønnsveksten holder seg lav. Ingen grunn til å tro noe annet nå som industriproduksjonen er på nivå med toppen i 2008, og oljeindustrien sliter med fortsatt kostnadspress. Kort sagt: Lønnskutt er i vente for sørgelig mange oljearbeidere. Holder industrien seg som frontfag for de andre store lønnsområdene vil da også den samlede lønnsveksten i Norge forbli svak.
Husleier. Tidligere års altfor høye inflasjonsforventninger har gitt oss et hav av ledige kontorlokaler i mye av Norge. Oljeindustrien leide store arealer som de nå ikke lenger har bruk for.
Så i sum kan en si Norge ganske sikkert er på vei mot deflasjon med mindre Norges Bank er aggresive i sin rentesetting. Nettopp fordi prisene har gjort et byks i år, gjør det mer, ikke mindre sannsynlig med deflasjon. Konsumprisene vil jo falle tilbake etter hvert som nye lavere importpriser, blir ytterlige nedjustert i takt med at kronekursen styrker seg.
Norges Bank varslet i sin siste rapport at hensynet til boligprisvekst og kredittvekst ville kunne hindre nye rentekutt. Mulig det. Sentralbanken står imidlertid i fare for å være passiv litt for lenge før de plutselig kutter rentene massivt i et forsøk på å rette opp skuta og unngå for lav prisvekst/deflasjon.
Et mønster vi har sett før.
Mye taler for at en klokere politikk ville være å redusere renten gradvis i et forsøk på å holde kronekursen svak. Kanskje på tide å ta telefon til sjeføkonomen i Bank of England?