En verdensøkonomi som ikke tåler amerikanske rentehevinger

Jeg ble oppriktig glad da de elendige septembertall for det amerikanske arbeidsmarked kom på fredag. Disse notorisk upålitelige tall, som finans- og sentralbankfolk tillegger så altfor stor vekt, var langt svakere enn nær sagt noen prognosegiver hadde spådd.

Og detaljene i rapporten bare forsterket det negative bilde av en økonomi som sliter med å nå normal økonomisk vekst. Der hvor mange forventet oppjusteringer av tidligere måneders vekst i sysselsettingen, fikk en nedjusteringer, både for juli og august måned. Lønnsveksten var ventet å ta litt av, men endte opp marginalt negativ med et lønnsnivå som var en cent lavere i september enn i måneden før.

Ikke at jeg bryr meg så mye om disse tall. De som presumptivt skal være verdensøkonomiens viktigste nøkkeltall. Hvorfor har de så liten betydning?

Et par tradisjonelle innsigelser. Tallene revideres som regel mye. Både i de nærmeste måneder, men også ved hovedrevisjoner noen år senere, da en gjerne legger til en god del arbeidsplasser i enkeltmansforetak og nysatsinger på gutterommene i USAs forsteder. En annen mye brukt innvending er at sysselsettingstall er etterslepende indikatorer, ikke såkalte ledende indikatorer som forteller hva fremtiden har å bringe.

Sjøl har jeg imidlertid en litt annen grunn til å mislike at belsutningstagere fokuserer på disse tall. Månedlige tall er konjunkturindikatorer som hopper og spretter. Tall en ikke bør fokusere for mye på.

Lett er det å glemme at vi lever i en verden som preges av skjellsettende strukturelle endringer. Om de månedlige endringer i verden tillegges for stor vekt, får grunnleggende utfordringer i verdensøkonomien alt for liten oppmerksomhet.

Den viktigste strukturelle endringen på produksjonssiden er den systematiske nedgangen i global økonomisk vekst. Kinas industrialisering nærmer seg nå definitivt slutten. Verdensøkonomien har bare så altfor mange gruver, oljebrønner, havner, verft, fabrikker og hoteller til at investeringsnivåene kan holdes oppe – selv til null i rente. Og nei – det spiller liten rolle for global kapasitetsutnytting om de amerikanske sysselsettingstall for september ville ha innfridd forventningene.

Kinas rolle i denne nedturen, er trolig enda større en dets direkte BNP andel av verdensøkonomien skulle tilsi. Mange råvareksporterende land, inklusive Norge, har levd godt på Kinas døende vekstæra. Store deler av det afrikanske kontinent er nærmest et underbruk av kinesisk økonomi. Et kontinent på vei inn i lavkonjunktur og multiple kriser skal en tro dagens Financial Times.

Lav økonomisk vekst og manglende kapasitetsutnytting gir opphav til det sentralbanker virkelig burde bekymre seg for: Manglende inflasjonsimpulser. Om noe, så er det lønnstallene i den amerikanske sysselsettingsrapporten som er interessant lesning. Nedgang i lønnsnivået  midtveis i konjunkturoppgangens syvende år er nesten utrolig svakt.

Fokuset for rentesettingen må imidlertid til enhver tid være kredittmarkedene. Den viktigste strukturelle endring i de globale kredittmarkedene er hvor sårbar verden på nytt er blitt for dollarrenter.

USAs økonomi er om lag på størrelse med Stor Kinas økonomi ( folkerepulikken med Hong Kong, Taiwan og Singapore), men den amerikanske dollar preger også disse økonomiers kredittmarkeder. Er du opptatt av verdensøkonomiens helse, bør du derfor ikke spørre hvilken dollarrente som USA trenger, men hva slags amerikansk rente verden har behov for.

Og den amerikanske dollar har større rekkevidde enn som så. Bedrifter i mange land, som kunne ha lånt i lokale markeder, har utnyttet perioden med minimerte USD-renter til å tjene noen slanter ved å velge dollarfinansiering. Gigantiske konsern i Latin Amerika, Afrika og Asia har lånt i USD uten å ha like stor eksponering for sine inntekter. Derfor er de så sårbare for valutauroen som preger oss alle.

Og det er min store alt omgripende bekymring ligger:

Verden har skuffende økonomisk vekst uten inflasjon, noe som naturlig nok uroer kredittmarkedene. Og jo verre kredittmarkedene blir, desto større blir også behovet for nye pengepolitiske lettelser. Et behov som jeg frykter at sentralbanksjefene først oppdager – bare så altfor sent.