En ubehagelig pause for verdensøkonomien

Utkast til kronikk i Finansavisen 17. oktober, lørdagen som var

–          Don’t you hate that, uncomfortable silences? spør rollefiguren til Uma Thurman i Pulp Fiction, rett før hun kommanderer sin partner Vince (John Travolta) opp for å danse.

Vel, det er ingen som danser nå. Storbankene ute har begynt å skalke lukene nå, i uvisshet om verden i høst bare er inne i en ‘pinlig pause’ eller om det er bare noe mer langvarig som feiler verdensøkonomien. Naturlig nok er usikkerheten stor.

I årene frem til finanskrisen var det USA, Storbritannia som levde over evne med sterkt gjeldsoppbygging. I årene siden den gang har det vært de fremvoksende økonomiers sterke vekst som har drevet verden fremover. Imidlertid er også de over middagshøyden, og nå like aldrende og nedlesset av gjeld som Europa og USA er.

I dag har vi problemer med å finne en ny potensiell gjeldslave som kan levere sterk nok økonomisk vekst til å gi verdensøkonomien en ny konjunkturoppgang. For et eller annet må skje, en eller flere myndigheter må gjøre noe, hvis verden skal få et nytt oppsving. Det kommer ikke av seg selv.

Samtidig sliter sentralbankene med å få opp forventningene til inflasjon. En av de største årsaker til økonomiske tap er at man i investeringsøyeblikket overvurderer hvor mye en kan selge varene- og tjenestene sine for i fremtiden. Derfor er bedriftsledere nøkterne med å tro på høy inflasjon i tider som nå hvor den er ubehagelig lav i Europa, USA og Asia.

Problemet med vekstpauser er at de fort kan vippe over til å bli alvorlige nedturer. Indekser for industriens optimisme har mange steder falt til farlig lave nivåer i løpet av 3. kvartal. I det meste av verden er slike indekser i oktober på nivåer hvor de fleste industriledere vil kvie seg for å investere i nye maskiner, fabrikker og anlegg. Det er lavmælte ‘animal spirits’ overalt.

Ikke alle tar poenget. IMFs sjef Christine Lagarde sa at hun mindre urolig for lav inflasjon enn for manglende investeringsvilje i næringslivet, men de henger faktisk sammen. Der det ikke er prisvekst er det som regel overkapasitet, og ingen grunn til å bygge nytt. Uten prisvekst er også evnen til å betjene gjelda under press. Et viktig poeng nå som det meste av verden er forgjeldet. Det er i dag en kort vei fra svak prisvekst til gjeldskrise.

Og bankfolk? De pleier bare å dilte med. I oppgangstider låner de ut for mye penger, i nedgangstider for lite. En medsyklisk adferd som forsterkes i nedgangstider som nå fordi det er reell fare for deflasjon. Bankene må ta høyde for større tap enn i normalt for uår i næringslivet, da pantverdier er langt mer usikre nå, enn i tider hvor det tross alt er litt prisvekst.

Faren er at bankfolk mister motet og begynner å trekke inn kreditter. Høstens utgang i kredittmarginer, som faktisk er et globalt fenomen, er et varsel om at så kan være i ferd med så skje. Bankfolk har hørt de fleste vitser om hvor medsykliske de er, inklusive Mark Twains: En banksjef låner deg en paraply når sola skinner, for så å ønske den tilbake når regnværet setter inn. Men de er bare rasjonelle voktere av sine finansinstitusjoners helse.

Når toppene i IMF og Verdensbanken samlet seg i Perus hovedstad denne høst, må det ha slått en hvilken som helst administrerende direktør at her var det like overskyet innendørs som i Limas regntunge gater. Det er på tide å trekke inn kreditter og få paraplyene tilbake.

Hva gjør vi nå?

Takk og pris for at den amerikanske sentralbanken ikke hevet rentene i september. Da kunne den vekstpausen vi nå ser i verdensøkonomien blitt noe mye verre.

Faktum er at vi trenger så mye stimuli. Vi har egentlig bare to veier ut av denne vekstpause. Enten må myndighetene bruker mere penger, eller så må sentralbankene gi kredittveksten et ytterligere løft.

Uten hverken økt kredittvekst, eller større strukturelle underskudd i offentlig sektor, blir det ingen sterk oppgang i verdensøkonomien i tiden fremover. Og uten forhåpninger om en ny konjunkturoppgang, er det fare for at bankene skrur igjen på kranene, og trekker inn kreditter som allerede er i bruk, og dermed leder verden ut i en ny resesjon.

Det mest slående med verdensøkonomien ultimo 2015, er at vi ikke evner å skape noen global sunn konjunkturoppgang selv seks år etter finanskrisen. Derfor vil mange eksperter reise tvil om vi bør fortsette med pengetrykking og minimerte renter. Gode spørsmål er det.

Selv kan jeg imidlertid ikke se at det er noen annen farbar vei ut av uføret verdensøkonomien er kommet i, enn å holde de fleste sentralbankrenter på minimerte nivåer i mange år fremover.