I min første blogg om Romerike spådde jeg regionen en lys fremtid.
I går prøvde jeg å provosere med noen utsagn om hva som skal til for å få kvinner, uten interesse for noen form for transportaktiviteter, til bo sette seg der. Nå er turen kommet til å si litt om hva som trengs for å få realisert paradisiske tilstander.
Det er lettere sagt enn gjort. Jeg reiser mye rundt i Norge, og ser ofte små bygdesentra som har satt opp nybygg, med dyre leiligheter og servicesentre for de gamle. Men gatene er tomme, og det er ikke mye som skjer, hverken av det gode eller gale. Ingen underlig sørlending med gråspreng i håret som sitter på kommunens nye parkbenk, og skuer mot havet. Det er ingen der.
Nei, det er ikke enkelt å skape liv, bare ved å bygge.
Derfor kommer jeg ofte til den konklusjon at det bygdene trenger er flere arbeidsplasser, og med stor variasjon. I et antall som monner. Så hva kan politikerne gjøre?
Hadde spørsmålet dreid seg om Nord-Norge ville kanskje tiltakene vært å styrke de maritime næringer, eller åpne for oljeboring i Lofoten. Hadde Vestlandet vært tema, ville samferdselspolitikken stått sentralt. På Romerike derimot er det mer enn nok samferdselssatsinger, og skrinne kår for lakseoppdrett.
En likhet regionen har med resten av landet er at landbrukspolitikken fortsatt vil spille en stor rolle, både for store gårder og for de som er mer preget av hobbybruk og hestehold.
Men det viktigste råd jeg har, er at politikerne rett og slett bør tenke på HVOR de putter rumpa si!
– Ja, rumpa si, den derre rumpa si, for å omskrive DDEs slager.
Faktum er at det ikke er noen god grunn til å holde politikere og regjeringsapparat på Norges dyreste tomt, midt i Oslo Sentrum. Byggekostnader, vakthold og transportutgifter blir lavere hvis du bygger et nytt terrorsikret parlament og regjeringskvartal et eller annet sted på Romerike.
Her er argumentene for å flytte på rikspolitikerne og deres hjelpere:
- Stortinget, med sin utpregede parlamentssal, kan aldri bli annet enn et lett terrormål i vår moderne verden.
- Det nye regjeringskvartal på 220 000 kvadratmeter blir vanvittig dyrt, ene og alene fordi man desperat ønsker å bygge der det gamle regjeringskvartal sto.
3) Transportkostnadene blir formidable all den tid flere byråkrater i sentrum vanskelig kan komme seg på jobb uten å ta i bruk trengselsfylte innfartsårer og kollektivløsninger.
Hvorfor Romerike?
Romerike ligger nær Norges tettest befolkede område (Groruddalen) og med de beste logistikkløsninger i landet. Det er mye flatmark å bygge på, til en billig penge. Bygger man her, er også vakthold enklere enn når alt skal skje i eldgamle og trange bygater i Oslo sentrum. Bra for køene er det også at de som skal kjøre bil, vil kjøre ut av byen om morgenen, og tilbake igjen inn til byen om kvelden. Behovet for nye dyre veiutbygginger reduseres.
Litt mer spekulativt kan en også spørre seg om ikke norsk politikk ville ha godt av å komme seg ut av Oslo gryta.
Det er nærmest blitt kutyme at den norske statsministerstolen er blitt et springbrett til internasjonal karriere. Bra for resten av verden at vi har et så sterkt internasjonalt engasjement. Likevel nå, etter oljeprisens kollaps, kan en lure på om ikke også politikerne må gå den tunge vei fra særstilling til omstilling. Bruke mindre tid og penger på konflikter i fremmede himmelstrøk, og fordype seg mer i lokale utfordringer.
En måte å endre perspektivet, og muligens forbedre det, er ved at politikerne bokstavelig talt tvinges til å stikke fingeren i jorda. Og flytte på bygda!
Hvorfor er flytting av våre rikspolitikere viktig for bygders, og i dette tilfelle, Romerikes, utvikling?
Der hvor rikspolitikerne slår leir, blir det garantert liv og røre. Et utall tjenester skal skaffes til veie, og mangfoldet økes. Det vil alltid være nye delegasjoner på besøk – både fra inn- og utland..
Mat, hybler, hotellrom, kulturtilbud og vektertjenester vil få et sterkt oppsving.
Det er både god økonomi, og god distriktspolitikk å flytte på Stortinget. En mere jordnær politisk elite er hva landet nå trenger.