Det skulle ikke være mulig, men De Tre Kløfters Demning ble bygget på Yangtse elven, med en kraftig forbedring i vannføringen langs Kinas viktigste samferdselsåre. En elv som også er Kinas viktigste hjelp til å få eksportert varer til hele verden.
Det er få ting som er viktigere for kinesisk industri en Yangtse, men valutakursen er nok av større betydning.
Saken er den at Kina produserer litt av alt, og har muskler til å øke produksjonen ytterligere. Ta stålindustrien for eksempel. Kina produserer om lag halvparten av verdens stål, og eksporterer like mye som den vestlige verdens største produsent, ArcelorMittal, spyr ut. Nå taper kineserne penger. Alle regner derfor med at Kinas stålproduksjon vil falle. Troen på at kineserne vil holde valutakursen, og heller akseptere en ny konkursbølge er sterk i London.
Men det er farlig å bli for religiøs.
De siste tallene fra Midtens Rike varsler at brede lag av kinesisk industri trenger mer surstoff i form av en markert svekkelse av valutakursen. I helgen fikk vi inflasjonstall som viste at nedgangen i produsentprisene tiltar, og var ned massive 5,4 pst i året frem til juli. Verre enn 12-mnd raten på 4,8 pst som vi så for juni.
Handelstallene viste hvorfor. Eksporten er klart fallende både til Japan og USA med en samlet nedgang på 8 pst det siste året til juli.
Men De Tre Kløfters Demning er ikke bare arkitektonisk triumf det er også verdens største produksjonsanlegg for vannkraft. Den ruver i el-industrien, slik Yuan-kursen dominerer valutadiskusjonene til altfor mange industrikonsern i verden.
Kinas problemer har allerede fått globale implikasjoner. Nedkjølingen av eksportrelaterte næringer demper også veksten i innenlandsk konsum. Fallende råvarepriser kjenner vi godt til, men også salget av avanserte mobiltelefoner og biler ser ut til å være på vikende front. Til besvær for europeiske produsenter av luksusvarer, og for Apple-konsernet.
Flere rentekutt er selvfølgelig på vei. Skulle renten settes etter industriens behov burde den minimeres. Også i kredittpolitikken bør det foretas liberaliseringer. Haken er at bankene sliter med å opprettholde sin inntjening. Ny egenkapital til bankene er derfor påkrevet. Tapene blir store og større vil de bli hvis valutakursen holdes sterk.
I fremtiden kommer Beijing neppe utenom en diskusjon om valutakursen. Det siste året har den reelle handelsveide Yuan-kursen steget med 10-15 pst som følge av Kinas fastkurs mot en supersterke dollar. En klok reform ville være å knytte valutakursen til en kurv av valutaer og samtidig justere kursen, slik at denne appresiering ble reversert. Med andre ord vil vi da gå fra en Yuan/dollarkurs på drøye 6,20 til en ny høyere kurs på omlag 7,0.
Enn så lenge holder kineserne stand. I helgen kom det nye forsikringer om at valutakursen skal holdes sterk. Forsikringer som gjerne er et varsko om at noe er i gjære. Når partitoppene og regjeringen samles til sitt årlige strategiseminar i badebyen Beidaihe, vil nok diskusjonen av valutakursen stå sentralt.
Men saken er ganske enkel. Rett ut av læreboka. Land med deflasjon i brede lag av næringslivet og en svak banksektor bør devaluere. Og det til gagns.
I virkeligheten er Kinas deflasjon, og dermed også verdens deflasjon, bare oppdemmet bak en sterk valutakurs. Skulle kineserne slippe valutakursen med omlag 15 pst vil det gi en flodbølge av billige varer til resten av verden.
Derfor er det litt tullete å tro på inflasjon i resten av den industrialiserte verden i tiden fremover. Også prisene i vesten vil måtte tilpasses kinesisk overproduksjon, og fallende produsentpriser. Det meste av prisveksten i vestlige varemarkeder er bare midlertidig – i påvente av at kineserne devaluerer.
Også rentebildet i vest påvirkes. Bilkonsernet Jaguar Land Rover, med 25 000 verdifulle industriarbeidsplasser i Storbritannia skjelver, som følge av skuffende eksportsalg til Kina. Noe skyldes den sterke pundkursen, noe skyldes Kinas problemer.
Uansett, problemene hos Jaguar, og andre industrikonsern, tynger den britiske sentralbanken, som nå klokelig velger å skyve på beslutningen om å heve rentene til 2016. Og devaluerer Kina massivt, blir det ingen renteheving neste år heller.
Norske tall i dag gir egentlig ingen indikasjon av inflasjonstrykket all den tid de preges så sterkt av de senere års svake kronekurs. Med 1,8 pst vekst i konsumprisene det siste året vil noen si at inflasjonsmålet på 2,5 pst oppfylles med stor presisjon, men i realiteten er det hele ganske så tilfeldig.
Vær ikke i tvil: innenlandsk systematisk kostnadsvekst klarer neppe å holde seg nær 2,5 pst i vår levetid. Den viktigste indikator for underliggende kostnadsvekst i Norge er lønnsveksten. Og den må gjennomgående holde en vekstrate på 3,5-4 pst, skal inflasjonsmålet på 2,5 pst oppnås.
I en deflatorisk verden har norsk industri ingen mulighet til gi slike lønnstillegg. Fortsetter industrien å være frontfag i lønnsforhandlingene vil heller ikke prisveksten i resten av norsk økonomi holde seg nær 2,5 pst.
Noe av det viktigste du gjør som investor er å UNNGÅ å tro på inflasjonsmålet.
Det viktige er å investere der det potensielle deflasjonspresset er minst. Sats heller på de næringer som har sterkest beskyttelse mot det som ser ut til å bli en ny deflasjonsrunde. Priskutt som tiltar i styrke hvis den kinesiske valutademningen brister.
For boliginvestorer er det også grunn til være forsiktig. Rentene er lave, men det er nettopp fordi utsiktene for næringslivet og for nivået på husleier er usikre.