OK, da så vet jeg ikke hva den kinesiske elitè diskuterer ved sitt årlige strategiseminar i Beidaihe. Vi vet ikke en gang om det er et seminar der, eller hvem som deltar. Hvilket jo sier litt om den vestlige verdens innsyn i kinesisk toppolitikk.
Men her er sånn nogen lunde hva som skjer, trur eg!
La oss ta et skritt tilbake.
Den asiatiske vekstmodell, som kineserne har fulgt siden slutten av 1970-tallet, var en variant den mye brukte kapital supplerende vekstmodell, som de fleste land tok i bruk i de første etterkrigsår.
Analysen i 1945 for de fleste europeiske land, og for Kina i 1980, var at da man hadde mer enn nok folk, arbeidsledigheten var tross alt skyhøy, trengte man bare å sprute inn kapital og styrke eksportrettet virksomhet.
Investeringer ble prioritert ved at skattetrykket til husholdningene ble holdt høy, deres sparepenger fikk lav rente, og ved at konsum, særlig av luksusvarer ble pålagt store avgifter. Den oppsamlede kapital ble kanalisert til de formål statlige eksperter trodde ville gi maksimal økonomisk vekst.
Denne utviklingsmodell, som de fleste land hadde stor suksess med, måtte før eller siden avløses av en mer avansert strategi, hvor mennesker får større frihet til å velge sin innsats, og sin produksjon, litt uavhengig av hva eksperter måtte mene.
Løsningen er å myndiggjøre innbyggerne – ved å gi dem høy utdanning, tillate frie meningsytringer og næringslivsetableringer. Samt gi finansiell handlefrihet,, slik at folk kan gjøre hva de vil med pengene sine. Renten som tilbys disse midler må stå i forhold til kapitalens avkastning.
Siden den kinesiske varianten av den klassiske vekstmodellen først fikk problemer i 2012 har Kina forsøkt å vri sin investeringstunge økonomi over til å bli en slik, mer sofistikert, tjenesteytende økonomi.
Men som så mange andre land før har opplevd, er omstillingene vanskelige. Hvert verft, stålverk eller gruve, som skal legges ned, ansetter tusenvis av mennesker. Hver nystartede hårfrisør, restaurant eller internettsjappe, ansetter kun en håndfull mennesker.
De fleste land har derfor måtte gå gjennom en økonomisk krise i denne overgangsfase. Nå er tydeligvis krisen kommet til Kina.
I dag er omsetningsverdien av industrivarer i Kina fallende. Det er fare for regelrett deflasjon. Produksjonsveksten er meget lav, og eksporten stopper opp. Nattens devaluering av yuan-kursen på 1,8 pst mot den amerikanske dollar, burde ikke kommet overraskende, noe jeg mer enn antydet i gårsdagens blogg.
Hva skjer nå?
Ikke godt å si, men det som er sikkert er at en bitteliten devaluering ikke på noen måte er nok til å gi meningsfulle bidrag til Kinas omstilling. Sentralbanken bedyrer selvfølgelig at den ikke skal devaluere igjen, men det er jo selvfølgelig bare en hvit løgn. Bare det siste året har Kinas valutakurs steget effektivt med 10-15 pst. Og i natt falt de fleste valutaer i Asia mot USD. Mye av Kinas devaluering er spist opp av landets naboer.
Neste trekk er å koble Yuan fra den amerikanske dollar. Da kan man ta et større jafs.
Hvilke konsekvenser vil det ha?
Som jeg skrev i går, er det over lang tid demmet opp en deflasjonsbølge i kinesisk økonomi. Den ser ikke ut til å slippes fri over verdensøkonomien som en forødende tsunami, men vannføringen blir sterk nok til å rive med seg all inflasjonsfrykt i den vestlige verden.
En ting norske makrofolk skal ha er at de er sterke i troen. Nedgangstider? Resesjon? Ja, det skal gå ille, men inflasjonen skal holde seg!
Alltid, uansett.
Det mer sannsynlige scenario er at norsk motkonjunkturpolitikk holder BNP-veksten svakt positiv i de vanskelige år som kommer, men uten å kunne berge Ola Nordmann sine inflasjonsforventninger. Selv for de mest innbitte tilhengere av det særnorske inflasjonsmål, må nattens devaluering av Yuan være en vekker.
Men vekkes de ikke nå, kommer det trolig flere devalueringer og muligheter til å revurdere sine inflasjonsforventninger, på senere tidspunkt.