Kinas skjebnevalg

Liberaliser, eller så ender Kina i resesjon

Gitt de voldsomme utfordringene som kinesisk økonomi står overfor, er det verdt å se på hvilke muligheter Kinas ledere har for å få orden på en økonomi som sliter. Eller som jeg oppsummerte i går:

En aldrende økonomi på randen av deflasjon, hvor det investeres tungt i uproduktive formål fordi man ikke makter å opprettholde sysselsettingen på annen måte. Tapene blir enorme.

Så hva ska me gjær?

Det kommunistiske parti er ikke hva det en gang var. Fortsatt synges det arbeidersanger, og ja, partiet styrer et diktatur med hard hånd, men det er også en meriterende organisasjon som forsøker å finne de beste kandidatene til å styre landet. En slags kinesisk Mckinsey for den offentlige sektor!

Kommunistpartiet har vært flinke i utvelgelsen av ledere, og dagens statsminister Li Keqiang ble først valgt etter et langt liv i administrasjon og krisehåndtering. Nysgjerrig på vestlige idéer er han også. Ganske unikt for en så høytstående politiker valgte han å delta som medforfatter på Verdensbankens store fremtidsstudie av Kina:

China 2030

Anbefalt lesning!

Uansett, så fikk den nye statsminister en sjef ved navn President Xi Jinping. En president som har utviklet seg til å bli Kinas mektigste leder siden Mao Tse Tung. Politbyrået og de høye herrer i Kommunistpartiet trodde at det å sentralisere makt, ville gi sterkere gjennomføringskraft, og forenkle arbeidet med å gå fra en form for økonomisk utvikling, til en annen. En sterk leder måtte til for å rydde i korrupsjon og bringe Kina over i den nye tid.

Men det er grunn til å frykte at lederne har misforstått. Kommunister er gode i krig, til å mobilisere folkeaksjoner og bygge demninger, men de har neppe evner til å designe moteklær, utvikle kokekunst og bygge en ny filmindustri med global appell.

Egentlig alt som har med kreativitet å gjøre, krever romslighet, dissens og mangel på sentralstyring. Dette er hva Kina må satse på. Kina må løse opp, ikke stramme til – slik landet har gjort det siste året.

Gårsdagens vekststrategi har gått ut på dato. Beijing har tidligere tatt i bruk investeringstiltak for å hindre økonomien i å bli for svak. Det å bygge, det er tross kommunister gode til. Det å bygge selv eller beordre lokale myndigheter, lokke dem med billige lån, til å gjøre det samme, er en velkjent kinesisk strategi. Dessverre er offentlige investeringer allerede 27 pst av BNP. Et nivå som neppe er bærekraftig i årene fremover. Investeringstakten må ned.

Boligbygging? Vel, yrkesbefolkningen faller nå med årlig takt på 2-3 millioner personer per år. Og den økonomiske nedturen har bidratt til at mange arbeidere har vendt tilbake til landsbygda. Kina trenger ikke flere tomme leiligheter enn de anslagsvis 60 millioner enheter som allerede er ubebodde.

Derfor står og faller mye på penge- og kredittpolitikken.

Men det er her du får problemer med kontroll og styring. Slipper du markedene bare delvis fri, vil utallige smutthull åpne seg, og arbitrasjesøkere vil bli rike. Uten å bidra noe som helst til verdiskapingen. Tvert imot. Landets beste forretningsfolk og ingeniører vil fortape seg i nye satsinger som omgår reguleringer, belånes maksimalt og selges videre til nye kjøpere.

Realiteten er at kineserne må lære av vesten, og heller slippe alt fritt. Akkurat som USA, Norge og Storbritannia gjorde på 1980-tallet. Selvfølgelig risikerer de at mye går galt, men slik er nå en gang frie markeder.

Det absolutt verste de kan gjøre er – ja nettopp det de har gjort i år! Promotere aksjemarkedet via sine lakeier i pressen. Deretter når boblen sprekker, så gjør de alt de kan, med unntak av å fengsle selgere av aksjer, for å understøtte markedet. I dag er det å investere på Shanghai-børsen et veddemål på hvor store inngrep myndighetene vil ty til for å få opp markedskursene. Det har ingenting med tradisjonell investeringsteori å gjøre.

Det kunne vært så annerledes. Her er noen forslag:

Myndighetene burde ha gjort valutakursen konvertibel, og trolig akseptert et fall i Yuan kursen på 10-15 pst de første måneder. Kina er i dag på randen av deflasjon etter nær fire år med fallende produsentpriser.

Kineserne burde tillat mer dissens -det er slik kreative krefter stimuleres. Krangling, samfunnskritikk og skandaler i pressen. Det er livet slik moderne mennesker må leve.

Fri ferdsel, og bosetting av mennesker i Kina bør gradvis fases inn. Trolig er arbeidsledigheten i mange byer så høy, at folk flest blir værende på bygda.

Ingen kommentarer bør gis knyttet til markeders vekst og fall. Bedrifter og kredittstrukturer må tillates å gå konkurs, selv om det skulle utløse lokale opptøyer.

Det er vanskelig å være spesielt optimistisk på Kinas, eller verdensøkonomiens vegne, i dag. Kina står nå foran svært vanskelige valg. Og årets lånefinansierte opptur på Shanghai-børsen, med påfølgende børskrakk, gjør jobben fremover tøffere enn den var på denne tid i fjor.

Tiden renner ut for kineserne. I vedlagte figur ser vi at kredittmengden i privat sektor har økt med 100 000 mrd Yuan siden finanskrisen. Gjelda fortsetter å øke med 10-15 pst i året, mens BNP øker med om lag 8 pst nominelt. Den økende gjeldsgraden brukes til investeringer som ikke kaster noe av seg, eller børsspekulasjon.

I august møtes partilederne i Beidaihe til sin årlige samling. Ikke bare regjeringen, men også ledelsen i kommunistpartiet kommer sammen for å legge langsiktige strategier. Her bør de legge om til en mer liberal, deregulert utvikling. Fortest mulig må Kina satse på en ‘Big Bang’ i reguleringen av finansmarkedene.

Kanskje er det Kinas siste sjanse for å unngå en alvorlig resesjon?

For resten av verden venter deflatoriske bølger fra Kina. Lykkes de i sitt reformarbeid får vi en massiv devaluering av den kinesiske Yuan.

Tviholder de på dagens kredittavhengige strategi, er det bare et spørsmål om tid før alt brister, og Kina lander hardt. Med enorme negative ringvirkninger for verdensøkonomien som resultat.