Regjeringen lanserte i går sin strategi for boligmarkedet, i en rapport som trolig bare justerer litt på små og store skjevheter i dagens bolig-Norge.
Det første avsnitt som skal motivere tiltakene får jeg lite ut av. Her gjengitt i sin helhet:
En boligpolitikk for folk flest
Regjeringen vil legge til rette for at så mange som mulig som ønsker det skal kunne eie sin egen bolig.
Ønsket om å eie sin egen bolig ligger dypt i den norske folkesjelen. Det handler om identitet. Og det handler om mental og økonomisk trygghet.
Å spare i egen bolig er for mange den enkleste og mest naturlige spareformen. Over tid har boligkapitalen økt betydelig i verdi. Det har bidratt til vanlige folks formuesvekst. En nedbetalt bolig er for mange pensjonister nøkkelen til økonomisk trygghet og frihet. Sparing i bolig er også et viktig kapitalgrunnlag for mange næringsinvesteringer, ikke minst i små- og oppstartsbedrifter.
Vanskelig å sett fingeren på hva som er galt med denne virkelighetsbeskrivelse, men her er noen vurderinger fra min side:
Regjeringens strategirapport prøver bevisst å unngå å ta opp ubehagelige realiteter som:
– Renten og dermed prisen på rentefølsomme utleieboliger, fastsettes i stor grad i utlandet.
– At staten i den senere tid har satset stort på sentralisering. Bygging av det nye regjeringskvartal midt i Oslo sentrum tilsier at regjeringen ønsker å intensivere denne satsingen i årene som kommer.
– At innvandringspolitikken, og spesielt inntakene av nye flyktninger, øker etterspørselen etter sentrumsnære boliger.
– At manglende samferdselssatsinger gjør det samme. Køene inn til byene er allerede blitt urimelige lange, og lengre skal de bli.
– At politikere i mange år har forsømt satsing på utdanning i byggtekniske fag. En ting er å komme med nye forskrifter, men hvor er tiltakene for etterutdanning?
– Et skattesystem som fremmer sentralisering. Boligskattene er i dag relativt høye i distriktene, og lave eller fraværende i hovedstadsområdet.
– At retningslinjer for boliglån som stenger ungdom ute av boligmarkedene, er et voldsomt inngrep i vanlige folks mulighet for selvrealisering og livslykke. Et effektivt tiltak for å sementere forskjellene mellom sosiale grupper i Norge.
Når man ikke vil snakke om disse realitetene, hva kan man da ta tak i? Her er et av de heteste forslagene, igjen slik det står:
Regjeringen vil bidra til at færre tar opp for mye gjeld, og går inn for en ordning med gjeldsregistrering. Formålet er å legge til rette for mer presis kredittvurdering hos banker og kredittinstitusjoner. Mange som får betalingsproblemer kan ha behov for informasjon og veiledning om personlig økonomi. Regjeringen vil derfor utrede behovet for en nettbasert informasjons- og hjelpetjeneste.
Min forstand står stille. Så hvis vi gir opp denne ‘strategien’, og lager egne forslag, hva burde det stå?
Først ta utgangspunkt i verden av i dag:
Norsk økonomi er tett sammenvevd med andre land. Det er fri flyt av varer og tjenester, mennesker og kapital over landegrensene. Det norske Storting har begrenset handlefrihet til å lage særnorske regler, gitt at mye bestemmes i Brüssel.
Nye teknologier kommer til. Teknologier som vender opp ned på næringsutviklingen. Et gjennomgående hovedtrekk er at transportkostnader av alle slag faller.
Basert på denne virkelighetsforståelsen, er det noen ting vi ikke kan forandre:
Det norske rentenivået forblir nær det vi har hos våre naboland. Et rentenivå som ser ut til å bli nær null i overskuelig fremtid.
Vi har liten kontroll over vår næringsutvikling, annet enn å gjøre arbeidskraft mest mulig konkurransedyktige. Lange dyre utdanninger vil i fremtiden lønne seg som aldri før. Denne human kapital kan ikke pantsettes. Å nekte ungdom billige lån er å nekte dem høyere utdanning. Å nekte dem en plass blant samfunnets vinnere.
Det er lett å spille bort farsvaren, og mer til, takket være dyre forbrukslån som gis kvelds- og nattestid. Forbrukslån på nett og tekst-TV som er svært så lukrative for långivere.
Vi har innflytelse på, men ingen kontroll over, vår egen lønns- og prisutvikling.
Så hva bør vi gjøre:
Flytt Storting og regjeringskvartal ut av Oslo sentrum. Moderne teknologier forenkler mulighetene til møter og konferanser via videoløsninger. Kanskje den eneste statlige institusjon som ikke har behov for å plasseres midt i Oslo sentrum er vårt parlament? Det kan til og med tenkes at beslutningene blir bedre, hvis politikerne kommer litt på avstand fra de lobbyistene som kretser rundt Løvebakken.
Lag effektive transportløsninger med nye teknologier. Fremskynd bruk av førerløse kjøretøy, for eksempel ved å la dem kjøre langs hovedfartsårer nattestid. Å flytte trafikk fra dag til natt, vil redusere køproblemene og redusere trykket på de meste sentrale boligene.
Ikke steng de unge mindre bemidlede, ute av boligmarkedene, til fordel for de kondisjonerte barna. Barn av rike, politikere og embetsmenn. Dropp kravet til egenkapitalandel ved boliglån for alle under 40 år.
Og hva med flyktningene som vi presumptivt skal være så rause mot? Burde ikke de få låne 120 pst av boligens verditakst, slik at de kan komme i gang med sine nye liv i det norske samfunn?
Påfør banker, som gir uansvarlig mye forbruksgjeld til ungdom, tap. Det er ikke i samfunnets interesse at ungdom skal kvestes fordi de lånte litt for mye penger på internett i russetida. De som tråler nettet, ‘fishing for fools’, bør kunne tåle større tap.
Innfør statlig markedsbasert eiendomsskatt til erstatning for de kommunale. Der hvor avfolkningen er sterkest kan man gi direkte boligsubsidier, altså holde negative skatter.
Gi gratis sommerskole til håndverkere som ønsker å oppdatere seg på nye krav og forskrifter. Den største kostnad med de nye forskrifter er at det gjøres mer feil enn før.