I dag går Færderseilasen ut fra Oslo. Seiling kan jeg ingenting om, og skulle jeg ha vært med, måtte det ha vært som ballast – litt ekstra vekt i baugen.
I de fleste makro fremstillinger tenker vi ikke så mye på balasten om bord. Økonomien seiler av gårde, drevet av vind, vær og mannskapenes dyktighet. Men så var det dette med dødvekta da.
Professor Kenneth Rogoff, kjent som medforfatter til boka ‘This time it’s different’, er en av de som tillegger gjeldsforhold enorm vekt i forståelsen av konjunkturforløpet.
Kvitter vi oss med gjelda vil de vestlige økonomier kunne vokse som før, hevder han. I motsatt leir ligger de som tror vi er på vei inn i en ny æra med lav økonomisk vekst, som følge av eldrebølge og de teknologiske endringer jeg blogget om tidligere denne uke.
Men også for denne siste gjengen er gjeldsgraden viktig. Stor gjeld er bare nok et argument for at vi får beskjeden økonomisk vekst i årene fremover. Det er her jeg hører hjemme.
Høy gjeld nødvendiggjør lave renter fremover fordi rentebelastningen stiger i takt med gjeldsgraden. Det er ikke uten grunn at de som har hatt mest suksess i årene etter finanskrisen (Tyskland, Japan, USA, Storbritannia og Sverige) også er de land som har hatt mulighet til å holde minimerte renter.
Ikke bare statsrenter, men også kredittrenter har vært holdt nede. Motsatt av den markedsliberalistiske teologi de predikerer, griper både den amerikanske og britiske stat direkte inn for å sikre befolkningen billige boliglån. En politikk som har hjulpet boligmarkedene finne tilbake til toppformen igjen.
Nå som de minimerte rentene har vart i mer enn seks år, preger de også økonomien. Bare tenk:
– Studenter har tatt opp mye billig studiegjeld
– Forbrukere har kjøpt seg nye biler og andre kapitalobjekter
– Bedrifter har investert i troen på at rentene forblir lave
– Fallet i rentenivået preger prisingen av eiendom og aksjer
En markert renteøkning vil måtte føre til tilpasninger i lang rekke sektorer som har vendt seg til lave renter, og økt gjeldsbyrde, i både USA og Storbritannia.
De internasjonale konsekvenser, spesielt av en økning i dollarrentene, er kanskje de mest betydningsfulle – og usikre. Mange fremvoksende økonomier utnyttet de senere års rause kredittmarkeder til å låne store beløp. Latin Amerika sliter allerede med nullvekst i innenlandsk etterspørsel. Afrika, med enorme finansieringsbehov, er helt avhengig av dollarmarkedene, og enkelte dollarbaserte asiatiske økonomier er allerede hardt rammet av økonomisk nedtur. Renteøkninger er det motsatte av hva de trenger.
Bare se på Indonesia, som jo er verdens mest folkerike muslimske stat, og som nå merker både nedgangen i oljeaktiviteten, de dårlige konjunkturene hos deres viktige handelspartner Australia, og altså nå i vår – kraftig økte kredittpåslag i dollarmarkedene.
Det absolutt viktigste internasjonale usikkerhetsmoment ved en heving av amerikanske renter, er imidlertid Kina.
Kina har vært igjennom en gjeldseksplosjon i årene etter at Lehman Brothers gikk konkurs. Kineserne forsøker nå å gradvis stimulere økonomien ved hjelp av rausere pengepolitikk. Enn så lenge kun ved å kutte innenlandske renter, og ved å lempe på reguleringene av bankene. Valutaen har de klart å holde stabil mot den amerikanske dollar. Noe de har fått fortjent ros for, av sine handelspartnere.
Men presset på yuankursen øker, og skulle USA heve rentene slik at dollaren stiger i verdi, vil Kina trolig tillate et markert fall i yuankursen vs. USD. Et fall som vil ha store ringvirkninger for Kinas handelspartnere.
Risikobildet tilsier med andre ord at renten bør holdes lav. Et forsøk på å heve renten som feiler, ved at rentehevingen induserer et økonomisk tilbakeslag, vil skape fornyet behov for ekstraordinær pengepolitikk. Når du først har havnet nær null i rente bør du ikke trå feil, fordi du har ikke noe rentekutt å komme med ved nye nedgangstider.
Egentlig er ovenstående resonnement tuftet på en ganske enkel kjensgjerning. De senere års globale konjunkturoppgang har vært drevet av en enorm gjeldsvekst, som kun lot seg realisere til minimerte renter. Jo større gjeldsbyrden blir, desto mer følsom blir verdensøkonomien for selv små rentehevinger.