Hvorfor Hellas er farlig

Det spørs ikke bare på hva som skjer, men hvordan folk reagerer

Sommeren 1914 ble arvingen av det Ungarsk-Østeriske imperium drept i et attentat.

Et attentat som satte i sving mekanismer som på en eller annen måte, utløste en grusom verdenskrig. Ikke vet jeg hvorfor statsledere gjorde så mange fatale feil den gang, men jeg er helt sikker på at alle parter følte de gjorde det rette for sitt land, da de tok sine skjebnesvangre avgjørelser denne skjebnesvangre høsten for drøye hundre år siden.

I dag er det en berettiget frykt for at Hellas vil misligholde sin statsgjeld, forlate Euro-samarbeidet og etter hvert falle ut av EU. Jeg lar saken ligge med det. Det er opp til grekerne å bestemme.

Hellas kan fint akseptere en avtale med troikaen, men det er likevel godt mulig at de nekter, og dermed velger seg konkurs.

Ikke noe mer enn et attentat i markedene for statsobligasjoner å regne. Mye trykksverte brukes på å forklare hvorfor en statsfinansiell konkurs i Grekenland ikke er så ille for resten av Europa, eller verdensøkonomien, for den saks skyld. Hellas er et lite land, resten av verdensøkonomien er robust, og vi har hatt lang tid på å forberede oss på det uunngåelige. Det er lett å dra kjensel på lignende argumenter som også ble brukt rett før Lehman Brothers gikk over ende, og før Thailands problemer utløste den store Asia-krisen på slutten 1990-tallet.

Selv er jeg ikke overbevist, og frykter at en gresk konkurs kan være ganske farlig. Ikke fordi landet i seg betyr så mye, men fordi verdensøkonomien for tiden trenger all den vekst den kan få. Det finnes i dag en veldig ubehagelig sårbarhet som kan utløse en global lavkonjunktur – verdensøkonomiens manglende etterspørsel etter varer og tjenester. En manglende etterspørsel som skyldes at selv med null i rente, foretrekker de fleste land å føre en stram finanspolitikk.

Problemet er denne kombinasjonen.  Til null i rente bestreber de fleste land seg på å redusere de offentlige budsjettunderskudd. Privat sektor må da trå til, og låne opp sparemidlene i banksystemet til investeringer og forbruk.

Utfordringen for den private sektor er at lønnsveksten er meget svak i de fleste OECD-land. Dette er økonomier med aldrende befolkninger som er lite lystne på å øke sin gjeld, noe bedriftsledere vet utmerket godt. De tør derfor heller ikke å låne til nye investeringer maskiner, mørtel og stein. I sum skjer det da fint lite med privat etterspørsel.

Det er i for seg ikke mangel på mulige låntakere. Det finnes alltids noen milliarder mennesker spredt rundt om på kloden, som gjerne vil låne oppsparte midler, men disse folka er dessverre ikke kredittverdige.

Grekerne tilhører denne gjengen. De vil gjerne låne en hel masse sparemidler. Feste, investere og leve det gode liv. Men ingen vil låne dem penger. Bankene foretrekker å plassere sine midler til negativ rente i Den Europeiske sentralbanken, fremfor å låne dem ut til Zorba og vennene hans.

I sum preges de modne økonomier av stram finanspolitikk, til minimerte økonomier, uten den store låne- og investeringslyst i de kredittverdige delene av økonomien. Det før nye greske problemer melder seg.

En gresk konkurs vil naturlig nok medføre redusert konsum, og skape mer uro for investorer. Ikke bare i Hellas, men i mye av Europa. Allerede i forkant av den greske statskonkursen har kredittmarginene i brede områder av det europeiske kredittmarkedet steget.

Det er derfor en gresk statsfinansiell konkurs bør bekymre, fordi det går overende i situasjon hvor Europa, og verden, trenger all den økonomiske vekst som skaffes kan. En situasjon hvor pengepolitikken ikke kan yte mer, og hvor politikerne er troende til å holde igjen på offentlige utgifter. Kanskje reagerer de til og med motsatt av hva de burde gjøre ved en gresk konkurs, og strammer til ytterligere på skatter og avgifter?