Finansminister Siv Jensen uttalte nylig at hun var bekymret for de høye boligprisene. En bekymring hun deler med de fleste politikere på Stortinget.
Trolig er det boligprisene i byene hun mener. På landet omsettes jo de fleste eneboliger til langt under byggekost. Tomta får du ofte gratis med på kjøpet.
Så ekspertisen er bekymret for prisene i byene. At de er for høye.
Imidlertid er det vanskelig å se hvordan boligprisene kan gjøre annet enn å stige gitt den politikken Stortinget ønsker å følge. Og stige mest vil de gjøre der de er høyest. Den logiske implikasjon av politikernes valg er at boligprisene i byene fortsetter å øke. Kan ikke gjøre annet.
Bare tenk:
Boligskatter. De finnes ikke i Oslo, de er til gjengjeld svært så høye i enkelte utkantområder. Forslag om å kun skattlegge de dyreste objektene i Oslo, vil også øke etterspørselen etter de skattefrie normalboligene som politikerne ønsker å skjerme.
Flyktninger. Det er fromt å ønske å ta imot mennesker i nød, men så var det hvor de skal bo da? Om lag 80 pst av flyktninger havner i byene. Nå kunne en tenke seg at boligbygging skjøt tilstrekkelig fart til å kunne ta unna våre nye landsmenn, men den gang ei. Stortinget bevilger ikke midler til slikt.
Økt inntak av flyktninger vil også bidra til en sterkere kronekurs hvis det fører til høyere uttak av oljepenger enn vi ellers ville hatt. En kronestyrking som vil øke presset på å holde renten lav.
Manglende boliginvesteringer. I år antar Finansdepartementet at Norges samlede investeringer i nye og gamle boliger, vil bli marginalt mindre enn de var i fjor. Ja, man er glad i å hente folk til Norge, men glemmer at de skal bo i moderne boliger.
Samferdselspolitikk. Er et av regjeringens hovedsatsingsområder, men ikke nok til å øke kapasiteten i tritt med folketallet. Er det noe vi vet om køene inntil hovedstadsområdet i 2020, er det at det blir lengre enn i dag fordi det ikke kommer ny kapasitet de nærmeste årene. Og befolkningen fortsetter å øke.
Distriktspolitikk. Mange vil slå seg på brystet og si at her gjøres det mye. Vel, ikke nok til å hindre at sentraliseringen fortsetter:
– Mer effektivt landbruk? Det er gøy å slå sammen gårder, men odelsbarna må flytte til byene for å få seg jobb.
– Rasjonalisering av politidistrikter? Supert at vi går fra 27 til 12 politidistrikt, men også politifolk skal bo.
– Kommunesammenslåinger i andre deler av landet enn hovedstadsregionen? Overflødige offentlige administratorer i distriktene må til større byer for å finne nye administrasjonsoppgaver.
Statlige satsinger. Når det skal bygges et nytt regjeringskvartal til 5700 ansatte, kunne en tro at det var mulig å unngå å bygge midt i Oslo sentrum, på Norges dyreste tomt. Men den gang ei.
I sum er det ikke lett å se hvordan boligpresset i hovedstadsområdet kan bli mindre i årene fremover gitt den politikken som føres.
Faktum er at økt press i byene er den logiske implikasjonen av de fleste politikkområder Stortinget satser på.
Boligarealer blir da fullt utnyttet og prisene er bare redskapet som brukes til å fordele dem på landets befolkning.
Hvis da boligprisene fikk lov til å klarere markedet.
Men det skal de ikke få lov til å gjøre. Regjering og Finanstilsyn ønsker å lage rasjoneringsordninger hvor noen grupper ikke skal få lov til å være med på budkampen om boliger. Noen skal stenges ute, slik at prisene blir lavere enn de ellers ville ha vært. Til glede for den del av befolkningen som får lov til å by på boliger. Gitt at noen budgivere stenges ute, blir det billigere for de som får lov til å forsyne seg av boligene.
Høye egenkapitalkrav til lån, avdragsplikt og andre foreslåtte tiltak vil jo ikke ramme alle budgivere. For de fleste rike mennesker er de irrelevante. For arbeiderbarn og våre hardt arbeidene utlendinger som ikke har bygget opp egenkapital, blir de uoverstigelige hindre.
Jeg lurer på hva Reiulf Steen ville ha sagt om dagens boligpolitikk. I sin tid var han for rasjoneringsordninger som sikret arbeidsfolk lettere tilgang til bolig. Nå innfører vi rasjoneringstiltak som stenger dem ute.
Trist, men sant. For stenges de ute i dag, vil de neppe ha mulighet til å kjøpe seg inn på et senere tidspunkt. Gitt at vi som samfunn velger å fortsette med velmente tiltak med stigende boligpriser i hovedstadsområdet og i attraktive bykjerner.
Mange av de samme idealistene som vil begrense veiutbygging og ta imot flyktninger, nekter å satse stort på distriktene og vil ha boligskatter på kun dyre boliger i sentrum, tror sikkert at det de gjør er fornuftig. Og de er på mange måter gode gjerninger. Gjerninger som gir økt press på boligprisene.
Intensjonene er de beste, konsekvensene er garantert stigende boligpriser. Konsekvenser som politikere prøver å minimere ved å stenge egenkapitalfattige mennesker ute av eiermarkedet for boliger.