Det var i Tokyos velmaktsdager, at børsen plutselig kollapset. Et mål tomt ved keiserpalasset var priset til 50 mrd kroner, Nikkei- børsen var over 40 000, og vesten fryktet at japanerne ville totalt dominere verdensøkonomien.
Men en vakker dag smalt det altså. Boblene sprakk, og Japan tok de første skritt på sin vandring mot evigvarende nedgangstider.
Dette var lett match – tenkte byråkratene.
Renta var tross alt høy, statsbudsjettet hadde store overskudd og valutareservene svulmet. Høres velkjent ut?
I ettertid vet vi at ingenting hjalp. De siste 16 år har Japan hatt minimerte renter, budsjettunderskudd og er i dag en av verdens meste forgjeldete økonomier.
Ikke at økonomer lærer. Kina er på vei in i en lavvekstæra, hvor de som Japan før, kutter renta. I helgen kutte den kinesiske sentralbank sin utlånsrente med en kvarting til 5,1 pst.
The Chinese government has a lot of ammunition left for its efforts to fuel its economy, investors say.
Slik lyder dagens optimistiske meldingen fra Wall Street Journal.
Men selvfølgelig er ikke dette nok. Som sine japanske kollegaer før, må også kinesiske renter minimeres, og selv da vil ikke økonomien ta av. Gitt sin fallende yrkesbefolkning, overkapasitet i næringslivet, 60 millioner tomme boliger og enorme gjeldsgrad, finnes det ingen kraft på kloden som kan holde BNP-veksten i Kina høy. Mission Impossible.
Hvilket bringer oss til et tredje land hvor man har ståltro på at rentekuttene er som akuttmedisin å regne. At de lave rentene er forbigående, må du vite. Landet er Norge.
Ja, ikke har vi noen produktivitetsvekst. Det er faktisk noen år siden så skjedde. Med andre ord er det ikke noe grunnlag for fremtidig reallønnsvekst overhodet. Det er lenge siden det var det.
Og ja, gjeldsgraden øker. Med dagens stigningstakt dobles husholdningenes gjeld hvert 11 år.
Men renta skal ‘normaliseres’. NOT.
Er det noen fellesnevnere her?
Både Kina og Norge må ta en dramatisk næringsomstilling på veien fra en investeringstung til en konsumledet økonomi. Og det kreves store næringsendringer for å makte denne transformasjonen. Det skal selges veldig mange lusekofter og serveres ufattelig mengder vafler på norske kaffeer, for å veie opp bortfallet av en oljeplattform.
Ok, rentekutt vil gi økt gjeldsgrad også her hjemme. Noe vil gå med til bling biler og dyre båter, og små pussige bobler kan komme og gå i uheldige byer og bygder. Men boblene kan ikke annet enn gi norsk økonomi pause i behovet for stimuli. Oljealderen er på hell.
Kanskje er det like greit, at æraen med lettjente penger er over?
La oss være ærlig. I årene med lettjente penger neglisjerte vi tradisjonsrike næringer, vi NAVet litt for mye og våre ledere, kastet seg ut på den internasjonale arena. Ungdom fikk lov til å forlate skolen som funksjonelle analfabeter.
Det er vanskelig å lese om ni-årige jenter på Søndre Nordstrand som forlanger å få ha på seg hijab, slik at de får gå i fred, uten å tenke på alt vi har forsømt i de gode oljeår.
Før eller siden vil norske politikere vende hjem, og forsøke å gjenopplive norske byer og bygder. Satse på gode oppvekstmiljø og skolepolitikk. Få ungdom interessert i gamle tradisjonsrike næringsveier, samtidig som podene lærer å skrive kode, slik at de kan delta i den nye tids næringsliv.
Norges Banks rolle er å tilpasse pengepolitikken til våre nye utfordringer. Og nei, det blir ikke behov for flere oljeplattformer selv om renta kuttes til null.
Om renta er tre, to, en eller null spiller kanskje liten rolle på lang sikt, men det er ganske store utfordringer med å akklimatisere oss til et regime med null i rente. Spesielt store blir problemene for de har festnet seg ved litt for høye nominelle tall. Som livselskapene, med sine rentegarantier, eller Norges Bank med sitt inflasjonsmål.
Med vårt pengepolitisk regime vil ethvert hopp i arbeidsledigheten måtte møtes med rentekutt. Ikke vet jeg når disse hopp kommer, men ledigheten skal ikke gjøre annet enn å øke i årene fremover. Derfor vil renten gradvis falle.
Som i Japan, og Europa før oss, og som Kina av i dag, skal norske gjeldsfinansierte overinvesteringer føde et lavrenteregime som igjen avler behov for stadig nye rentekutt.
Og derfor blir også norske renter før eller siden minimerte. Noe de vil forbli i mange år fremover.