Det var tre makroøkonomer dypt inn i skogene, på jakt etter spor. Plutselig sa den ene: SE, ferske spor, kan det være fra en elg? Den andre var kjent for sin nøyaktighet: Neeeei, sporene er to millimetere for lange til å være skogens konge, men det kan være hjort. Den tredje, kjent for å ta litt hardt i, satt seg på knærne, midt oppe i sporene, ved siden av de to andre: Jeg er sikker på at det er en løve som har gått her!
Plutselig kom toget – og kjørte over dem alle sammen.
I min karriere har jeg egentlig vært litt av alle tre. Av og til omtrentlig, men på linje med konsensus. Andre ganger sparker jeg litt bort i noen estimater og påviser feil og mangler. I storform pleier jeg å ta litt hardt i med litt for utrerte scenarier.
Men virkeligheten har en tendens til å overraske, og harve over de fleste prognoser som lages i finanshus og elfenbenstårn.
For norsk økonomi er kanskje toget, den drivende kraft som preger vår økonomi og som burde gjennomsyre alle våre analyser, erkjennelsen av at vi er en råvareøkonomi, konjunkturelt sett. En råvareøkonomi som har vært drevet av det kinesiske toget. Et tog som nå sakker farten, for aldri å få opp dampen igjen. Vekstratene i kinesisk økonomi skal ikke gjøre annet enn å falle i årene som kommer
Nei, vi er ikke en råvareøkonomi i den forstand at råvareproduksjon utgjør det meste av vår økonomi. Ikke i den forstand at det er råvarer som preger hverdagen til de nær 2.7 millioner nordmenn som er i jobb. Nei, det er konjunkturbildet, vekstratene som svinger rundt den normale takt på om lag 2 pst, som preges så sterkt av råvaremarkedenes ved og vel.
Der vi i årene frem til 2014 opplevde reneste bonanza når det gjaldt aktivitet og investeringsvilje på sokkelen, skal nå aktiviteten reduseres og kostnader kuttes. I mange år fremover. Dårlige tider vil presse ned veksten i:
– Økonomiens aktivitet
– Lønninger, hvor oljebransjen går fra å være lønnsledende, til å legge en demper på alle overenskomster
– Konsumpriser, hvor den viktigste komponent, husleier, snur fra god vekst til klart fall
– Kontorleier
Et negativt press som kan vare mer eller mindre uavbrutt til 2030. Og vi er ikke alene. Både Canada og Australia må gå samme vei. Det var denne erkjennelsen jeg trodde hovedstyret i Norges Bank hadde komme til da de skrev ved rentemøtet 11. desember 2014:
Ved store forstyrrelser kan det være riktig
å iverksette tiltak som kan dempe usikkerheten og
demme opp for et særlig ugunstig utfall for økonomien.
Det kan tilsi en mer aktiv pengepolitikk enn
vanlig.
Men jeg tolket sentralbanken feil. En mer proaktiv holdning kunne ta tak i de langsiktige utfordringer som sentralbanksjefen fortalte om i sin årstale: Fra særstilling til omstilling.
Men altså, jeg tok feil. Det overraskende rentekuttet i desember var bare en engangshendelse. En forsikring mot uønskede brå og krappe fall i aktiviteten.
Jeg skjønte ikke at det de tross alt driver med er finstyring av pengepolitikken, med enkelte bråbremser når frykten blir stor. Eller som amerikanerne sier, vi endrer rentene etter hvert som nye nøkkeltall offentliggjøres.
’Data dependent’ er betegnelsen vi makroøkonomer bruker på denne type pengepolitikk, mens meningmann vil sikkert bare si at sentralbankfolk, ‘make it up as they go along’. Ingen langsiktig plan eller strategi. God gammeldags vingling med andre ord.
I juni bebudes det et nytt kutt, men hva kommer så?
Vi er ikke aleine om å vingle. Canada, Australia, og forså vidt også store økonomier som Kina, nøler seg også frem til minimerte renter. Alle driver en slags:
‘To skritt frem, et skritt tilbake, la oss vente og se hvordan ting lander’ politikk.
Men det er ganske opplagt hvor toget kjører. Gransking av økonomiens spor trenger neppe være så raffinerte eller vanskelig tilgjengelige. Faktum er at det aldri mer blir lettjente penger å hente fra energinæringene. En beslektet råvarenæring, kraftproduksjon, får også sine inntekter krympet i årene fremover. I 2018 skrus den nye atomreaktor ved havnebyen Olkiluoto i Finland på. En reaktor som vil kobles på, og gi mangeårig tilbudsoverskudd til det felles nordiske kraftmarkedet.
Det ville hjulpet alle beslutningstakere at det ble en bred erkjennelse av at norsk økonomi er i stagnasjonsår. En æra som vil vare like lenge som for andre, liknende råvareøkonomier.
*For Norges Bank er null i foliorenten endestasjonen. Der vil rentene forbli i lang tid.
*Politikerne må lage et skattesystem, justere trygder og formueskatt, som hensyntar at rentene blir minimerte. Hadde Finansdepartementet basert sine arbeider på at renta kom til å bli minimert, og forbli det i en årrekke, ville det vært enklere å få aksept for omlegging både av boligskatter og av formuesskatten.
* Og selvfølgelig må vårt inflasjonsmål justeres. Hvis vi har et par ti-år for an oss med minimal økonomisk vekst, vil ledigheten bite seg fast på høye nivåer. Da er det heller ingen grunn til å regne med noen lønnsvekst av betydning. Fjoråret hadde både lav arbeidsledighet, OG historisk lav lønnsvekst. Nå som arbeidsledigheten stiger uventet raskt, vil lønnsveksten falle til nye rekordbunner.
Spesielt lav blir lønnsveksten hvis industrien, anført av oljebransjen, fortsatt får være frontfaget.
* Finanstilsynets jobb ville også vært lettere hvis ikke eliten skrek seg hes om at inflasjonen i normale år blir liggende nær 2,5 pst. Reduserte forventninger til lønns- og prisvekst kan dempe de mest overopphetede budrundene i boligmarkedene.
Inflasjonen kommer neppe tilbake til nivåer konsistent med vårt inflasjonsmål før 2030.