I det langstrakte Eika-systemet, med sparebanker langs fjord og fjell, er det så vidt jeg vet, ingen bank som har tatt til seg merkelappen ‘Flåklypabanken’. Noe de gjerne kunne ha gjort, uten å være flaue over det. Den første Flåklypa-filmen står i hvert fall for meg som en bragd. Full av nyskaping, morsomme innfall og en lykkelig slutt etter mye dramatikk. Norsk film blir ikke bedre enn dette.
Gitt at posisjonen er ledig, døper jeg derfor Norges Bank om til Flåklypa-banken, med sentralbanksjefen som Reodor Felgen. En oppfinner av rang som skal gi Norge en særegen og snedig inflasjon på om lag 2,5 pst, helt uavhengig av hvordan det går i resten av verden.
For et par dager siden blogget jeg om de globale spare- og investeringsforhold, hvor utfordringen ser ut til å være å komme på fornuftige anvendelser av verdens sparemidler. Ikke la alt gå med i spekulative bølger på verdens børser. Selv til null i rente er det ikke all verdens investeringslyst i næringslivet. Ikke i så mye annet enn i serverfarmer, som skal betjene våre fremvoksende sosiale medier.
Det globale spareoverskudd skyldes selvfølgelig flere forhold, som globalisering og nye teknologier, men har trolig i hovedsak demografiske drivere. Drivere som bare blir sterkere i årene fremover. I så fall kommer ikke rentene opp igjen. Ikke i vår levetid.
Evigvarende lav rente bereder grunnen til den neste finanskrisen. Vi er på vei inn i en nye æra med eldrebølge og konkurstruede ytelsesbaserte pensjonsordninger. Ikke bare er eldrebølgen alvorlig i Nord-Amerika og Europa, men i hele Nord-Øst Asia og i eksotiske land som Thailand.
I går skrev jeg om Europas særskilte utfordringer. Det er kun takket være negative renter, kraftig svekkelse av valutakursen og store underskudd i de fleste lands statsbudsjett, (med Tyskland som unntak) at man har fått til en moderat økonomisk oppsving.
Men altså nå, dagen før et rentemøte, er det vår egen sentralbanks utfordringer som bør settes under lupen. Ser vi tre år tilbake i tid har vi fått omlag den inflasjonen Norges Bank spådde, men kun ved hjelp av en kronekurs som i skrivende stund er drøye 10 pst svakere enn hva sentralbanken la til grunn i sine prognoser fra den gang. Egentlig litt pussig at norske økonomer sliter med å ta den nye virkelighet inn over seg:
Rentenivået ute forblir lavt og det som har gitt oss inflasjon er kraftig fall i kronekursen.
Det blir ikke lettere fremover. Råvareprisene har nærmest kollapset nå på nyåret. Lønnsveksten i Norge er på vei til å festne seg på et varig lavt tempo. Uten nye 10 pst svekkelse av valutakursen de neste tre årene har Norge ingen mulighet til å holde inflasjonen nær målet. Trolig kreves det større kronekursfall enn det vi har opplevd de siste årene for å nå dette mål.
Langt viktigere enn inflasjonen er arbeidsplassene, som er avhengige av at vår kostnadsmessige konkurranseevne kan bedres. Partene i arbeidslivet har et visst håp om at moderate lønnsoppgjør kan gi solide bidrag i kampen ‘fra særstilling til omstilling’. Et slags modernisert solidaritetsalternativ.
Denne gang har imidlertid de fleste av våre handelspartnere moderat lønnsvekst. Det er vel og bra å holde igjen på lønnsveksten, men det hjelper ikke så mye på vår kostnadsmessige konkurranseevne når alle gjør det samme.
Norge sliter med litt av de samme utfordringene som de fleste andre råvareproduserende økonomier.
Ta Australia. Også her var det en råvaredrevet økonomi hvor oppgangstidene varte så lenge at det generelle kostnadsnivået ble dratt opp. I gode år bygde australienere flest seg opp mye gjeld, samtidig som de tradisjonelle næringsveier ble neglisjert. Deres lettjente penger ble brukt til en slags moderne jappetid, mens vi foretrakk å bruke våre overskuddsmidler på å spille rollen som humanitær superhelt på den globale arena.
For begge land er æraen med lettjente penger over. Australia har denne uken kuttet rentene til 2 pst i sine forsøk på å gjenopplive tradisjonelle næringsveier. Utfordringen er at råvareboomen varte så lenge at det nærmest har preget tidsånden i hele landet. Det skal godt gjøres å få ungdom interessert i å jobbe 70 timers uke i konkurranse med ambisiøse asiatiske frender, etter litt for mange år med sorgløst strandliv.
Det gir dårlig odds å tippe at rentene i Norge kuttes i morgen. Siden sist møte er arbeidsmarkedet utviklet seg svakere enn Norges Bank ventet. Ledigheten stiger uvanlig raskt, og lønnsoppgjøret ble mer moderat enn antatt. Kronekursen har gjort det motsatte av hva den burde gjøre. Den er nå om lag fem prosent sterkere enn den var i dagene før mars-møtet.
Derfor er det bankers å tippe rentekutt i morgen.
Selv tviler jeg på at det er nok. Kanskje er vi da ferdig med rentekutt i år, men hvorfor i all verden skulle morgendagens kutt bli det siste? Selv med rentekutt vil ledigheten stige. Selv med rentekutt vil våre renter være høyere enn det vi ser i det meste av Europa.
Rentene skal ikke gjøre annet enn å falle i årene som kommer. Våre naboland vil ha null i rente i mange år fremover. Og vi har noe de ikke har, en oljenæringen som skal gi systematiske NEGATIVE vekstbidrag i årene fremover. Ja vi er rikere enn våre naboland, men utfordringer med omstilling er større.
Med mindre Norges små og store Reoder Felgener viser seg å være langt smartere enn sine kollegaer i våre naboland, vil også vi før eller siden få minimerte renter. Det er kun et spørsmål om tid.