Er sentralisering uunngåelig?
Fatalismen rundt distriktspolitikken i den norske samfunnsdebatten er slående: Sentralisering er uunngåelig! Ingenting kan gjøres.
En fatalisme som står i sterk kontrast til nordmenns selvtillit når det gjelder å forandre hvordan andre folkeslag lever.
Som et utenlandsk tidsskrift (Monocle) nylig skrev, det finnes knapt den konflikt på kloden som ikke en nordmann forsøker å mekle i. Hvilken annen nasjon har politikere som tror de kan løse verdensproblemer av typen:
– Den globale gjennomsnittstemperatur
– 1000-år gamle væpnede konflikter i fjerne himmelstrøk
– Frelse, og forandre, verdens største og raskest voksende kontinent, Afrika
, men som samtidig har gitt opp håp om vekst og bosetting i store deler av sitt eget land?
Tenk bare om våre eliter hadde samme engasjement for å løse distriktenes problemer, som de viser i globale spørsmål! Ikke vet jeg om politikere har noen interesse av disse ord, men her kommer mine ti-på-topp forslag for å utvikle Distrikts-Norge. Free advice.
10. Gjør reiser i distriktene mer innholdsrike. Kjøp inn luksusbåter, og de nyeste japanske tog, hvor kupéene er formet som glasshus, for å hjelpe de reisende nyte norsk natur. Server gjerne lokale delikatesser – hvor hen togene og bussene ferdes.
9. Subsidier direkte fly fra Asia til norske flyplasser. Nettopp fordi Asia er blitt verdens industrielle arnested, bør dets mange rike innbyggere ønske å besøke ren norsk luft, spankulere i norsk natur – og fiske. Subsidier som kan gis i form av gavekort til bruk i distriktene, ikke priskutt på flybilletter.
8. Gi distriktspolitikere fete jobber i New York, London og Roma. En av grunnene til at nordmenn alltid og til enhver tid har vært fascinert av utenlandske problemer, er vårt personlige ønske om å reise ut, for noen år. En beundringsverdig idealisme har våre embetsmenn og politikere, men det er en dose selvrealisering i valg av satsingsområde. Tenk hvis også de som kjempet frem gode løsninger for lokaltrafikken, eller gamlehjemmene kunne få seg en jobb på Manhattan!
7. Flytt museene ut av Oslo, eller flytt i hvert fall deres overfylte lagre av klenodier. Visstnok er bare 10 pst av gjenstandene, som norske muséer rår over, til enhver tid utstilt. Kunstskatter som er sanket sammen på Vestlandet, i Nord Norge og Telemark. Kanskje en idé å leie dem ut for en billig penge, slik at hoteller, vertshus og butikker i distriktene får antikviteter til utstilling? Flytt gjerne vikingskipene dit de hører hjemme – Vestfold. Nord- Norge trenger innendørsatraksjoner, botaniske anlegg, zoologiske hager, kunst fra andre land og akvarier. Alt trenger ikke være folklore.
6. Støtt nyskaping med skattefritak. Gi nystartede bedrifter i distriktene 10 års skattekreditt – ikke skatteamnesti, men mulighet til å bruke sine skattebetalinger som en slags kassekreditt. Det offentlige blir da en slags partner med gründere i distriktene. En partner som byr på langsiktige utlån.
5. Dropp matmomsen og særavgiften på vin. En ‘No Brainer’ for å støtte norsk matkultur og restaurantnæring. Finansier det gjerne (delvis) med å oppheve Tax-Free ordningen. Bra for miljøet er det også, hvis flere handler og ferierer nærmere sitt hjemsted.
4. Snu opp ned på dagens boligskattesystem som i dag øker insentivene til å flytte til sentrale strøk. Det er fattige utkantstrøk som i dag har de høyeste boligskatter, mens hovedstadsområdet har ingen skatter overhodet.
3. Gi nye landsmenn ‘ Norgespakker’ hvor folk fra fjerne himmelstrøk tar Norge i bruk: Lærer seg å gå på ski, overnatte i skog, og bestige fjell. Det er ikke bare påskesnøen som er kritthvit, men også de voksne som går på ski, de unger som baler i snøen og de gamle som sitter i solveggen. Ta gjerne imot færre flyktninger, men bruk de sparte midlene på flere og bedre tiltak for integrering og opplæring.
2. Flytt Stortinget.
Resten av kronikken går nettopp på dette forslaget. Jeg har ikke alle svar, og det absolutt beste forslag, selveste nr 1., klarer du som leser sikkert å komme på selv. Derfor stopper jeg på nummer 2. Men akkurat flytting av nasjonalforsamlingen, og regjeringsapparatet vil jeg argumentere for.
Flytting vil:
– Hjelpe sikringen av våre folkevalgte, fra det terrorutsatte Stortinget til en pansret bygning utenfor bykjernen – gjerne dit det kom fra: Eidsvoll!
– Hjelpe på miljøet – alle de folkevalgtes reiser blir kortere, hvis Stortinget legges i nærheten til Gardermoen flyplass.
– Redusere behovet for samferdselsutbygginger, ved at køene inn til bykjernen blir færre.
– Reduserer faren for boligboble på Oslo Vest/Bærum Øst
– Bedre distriktspolitikken, ved at tusenvis av mål nord for Gardemoen med nesten verdiløse tomter får nybygg
Det er som nevnt i dag en slags fatalisme om at Norge må sentraliseres. Ingen nevner at storbyene systematisk fores med milliardprosjekter som gjør byene våre mere attraktive, på bekostning av som betaler mye av gildet: distriktene. I dag planlegges det både Regjeringskvartal, Nye Deichmanske bibliotek og Munch-museum i Oslo 1, til en samlet prislapp på 10 mrd kroner. Samtidig foreslås det nå å legge ned tilsammen 21 offentlige instanser i det allerede så stagnante Sogn og Fjordane fylke.
Nei, sentralisering er ikke skjebnen, det er noe vi har valgt, og kan unngå å velge i fremtiden.