‘Renten virker’ er mantraet for norske makroøkonomer når de lager sine økonomiske prognoser. Med det menes at når renta går ned, så bidrar det til økt økonomisk aktivitet. Men hva hvis analysen er feil?
Greit at rentekutt gir en kortsiktig stimuli; nærmest som sukker til et barn. Men hva hvis den langsiktige effekten av lavere renter er redusert økonomisk vekst?
Andre land ligger foran oss ‘lavrenteløypa’, i den forstand at de lenge har hatt minimerte renter. Her er noen av deres erfaringer:
Fra Korea, etter at koreanerne satte renten ned til rekordlave nivåer. En eldre koreaner sier i et intervju til Bloomberg:
“People say I should invest in stocks, but I’m no good at that, and a bank deposit is what I prefer,” says Cho. “I feel I need to prepare for a low interest rate era. It makes me think twice before buying something or eating out at a restaurant.”
Saken er den at verden består både av sparere og låntagere. Gøy for låntagerne å få lavere renter, men tilsvarende tap lides av sparere. Sparere som ofte er av den engstelige typen. Låntagere som kanskje har betalingsanmerkninger får ikke så stor glede av fall i de beste lånerentene.
I aldrende samfunn gir vedvarende lave renter opphav til systematiske pensjonskriser. Som Japan før, vakler pensjonskasser og livselskaper i dag i vesten og i de raskest aldrende delene av Asia. De har lovet for mye i forhold til hva de kan yte. Løfter som er juridisk bindene, og som trolig vil føre til behov for mer egenkapital i livselskapene, med mindre selskapene oppveier bortfallet av renteinntekter med økt avkastning på andre områder.
I en verden hvor små og store krakk kommer og går, tvinges folk dermed til å ta større risk med sine pensjonsmidler. Før eller siden går dette garantert galt. På denne bakgrunn spår enkelte at spesielt de kasser som i dag er tungt eksponert i obligasjoner og som før eller siden må våge seg til å kjøpe aksjer, og det på rekordhøye kurser, er ille ute.
Eller som den anerkjente spaltist Wolgang Muncheau skriver i Financial Times:
Moody’s, a rating agency, already warned in late 2013 that an environment of low interest rates would be very dangerous for the German life insurers. At that time, the yield on 10-year German government bonds was still a respectable 2 per cent. They were at 0.34 per cent last Friday. For five-year paper, the rate is even negative.
Analyser fra Bundesbank tilsier at mange tyske og østeriske pensjonskasser vil gå overende en eller annen gang i perioden 2020-2025, hvis sentralbankrentene forblir nær null. Ytelsesbaserte pensjonsordninger var ikke tiltenkt et scenario med minimerte renter. Et scenario som nå er blitt virkelighet. Leser du videre blir du sjokkert over hva han skriver:
One of the best analyses on this subject is from two authors at the Bundesbank. They simulated three scenarios — baseline, small stress, and big stress. In the severe scenario, the average return is between 1 and 2 per cent, which is more than the return on German government bonds you can buy today.
Of course, average returns of insurers’ portfolios are higher. This is because the insurers are holding bonds they bought many years ago during times of higher interest rates. But as time goes on, the weight of low-yielding bonds in their portfolio will rise. For them the biggest danger is the length of time interest rates stay low.
The result of the simulation is shocking. In the milder of the two stress scenarios, 12 of the 85 German insurance companies under investigation would be insolvent by 2023. In the harsher version, that number would rise to 32 companies with a total market share of 43 per cent. And this is only the life insurance industry. Many German companies have underfunded pension schemes, which may also be in trouble.
Manglende inndekning av vedtatte pensjonsløfter er faktisk et globalt problem. Store deler av Asia er på vei mot samme demografiske skjebne som Europa. Aldrende befolkninger som har plassert for mye av sparemidlene sine i rentebærende papirer. Renter som svinner hen i: Kina,Taiwan,Korea,Thailand og Vietnam.
Råvareksportører som Kanada og Australia er hardt rammet av prisfall på sine viktigste eksportvarer. Pensjonistene her merker både redusert velferdstilbud samtidig som avkastningen på deres bankinnskudd ser ut til å falle mot null.
Hva skal en gjøre, annet enn å øke sin sparing?
Mange tror at fast eiendom er en sikrere aktivaklasse enn aksjer, men det er ikke alltid tilfellet. Tvertimot vil de lave rentene mange steder gi overinvesteringer i mørtel og stein, med kollapsende husleier, og dermed avkastning på kapitalen, som resultat.
Når man får tenkt seg litt om, er det egentlig er det ganske opplagt at lave renter gir økt, ikke redusert sparebehov bare man makter å se langt nok frem. Større behov for å spare i aksjer. En erkjennelse som kanskje først kommer etter at folk flest har økt sitt gjeldsfinansierte forbruk, og bevilget seg selv en runde på byen, som den første primale reaksjon på rentekutt.
Men sparingen vil nok øke etter en tid. Etter at bondeangeren har festnet seg, og folk forstår at de lave rentene, som jo avspeiler en verden med lav økonomisk vekst og minimal inflasjon, er en trussel mot deres langsiktige levestandard.
Og da må de både spare mer, og tørre å ta økt risiko.