– Vi skal vise hvem som er sterkest, sa den legendariske Riksbanksjefen Bengt Dennis i sin tid.
Han lovte svenskene en fast valutakurs. Og da det på begynnelsen av 1990-tallet ble spekulert for enorme beløp i at den svenske valutaen ville falle i verdi, kjørte han rentene i været. I kampens hete nådde de svenske rentene over 500 pst, med store skadevirkninger for svensk næringsliv, før han til slutt kapitulerte.
Riksbanken måtte se seg slått, og Sverige lot svenskekrona flyte fritt, etter å ha tapt enorme beløp.
I disse dager er det den samme type kamp som svenskene fører, bare nå med motsatt fortegn. Krona skal holdes svakt, ved hjelp av rentekutt. Rentekutt som truer landets finansielle stabilitet. Svensk økonomi vokser jo allerede som normalt, og boligprisene stiger med årlig rate på om lag 15 pst.
Sentralbankens utlånsrente ble senket til -0,25 pst i går, med løfte om betydelige obligasjonskjøp i et heroisk forsøk på å gjøre alle svenske renter så lite attraktive som mulig for spekulanter. Investorer som denne gang er med på å øke verdien av svenskenes valuta.
Også i dag har Riksbanken tatt på seg et helt urealistisk oppdrag. Nok en gang destabiliseres produksjon og sysselsetting av svenske sentralbankfolk som har hengt seg opp i et utdatert pengepolitisk mål. Små land kan ikke styre sin valutakurs eller inflasjon. GI OPP!
For å få opp inflasjonsforventningene i en deflatorisk omverden drives pengepolitikken til å bli ekstremt ekspansiv.
Som sagt er dette den samme type ekstreme pengepolitikk som landet tidligere ga seg i kast med, bare nå med motsatt fortegn.
I 1992 skulle innenlands økonomien holdes isekald for å redde fastkurspolitikken. Nå skal arbeidsmarked, produksjon, boligpriser og kredittgiving koke over – i håp om at Barbro og Håkan skal tro på 2 pst inflasjon – en eller gang langt frem i tid.
Idéen er å gi alle aktører i samfunnet forutsigbare inflasjonsforventninger. Det skal visstnok være til det beste for samfunnet, uansett hva som måtte kreves for å holde disse forventningene fast.
Inflasjonsmål er blitt et urealistisk mål, eller løfte, som skal beskyttes – koste hva det koste vil. Også dagens svenske sentralbanksjef vil vise hvem som er sterkest. Riksbanken eller virkeligheten.
Her er hva som kommer til å skje.
Svensk innenlandsøkonomi vil koke over med rene jobbetida i deler av eiendomsmarkedet som er mest egnet for spekulasjon. Fagarbeidere vil slutte å jobbe for å drive med spekulasjon i markedet for småleiligheter. Bedrifter som allerede er hardt presset av utenlandsk konkurranse, må by opp lønningene for å hindre folk i å flykte fra fornuftig næringsvirksomhet til spekulativ virksomhet.
Høy lønns- og kostnadsvekst kunne ledet til stigende prisvekst, men den svenske kronen vil fortsette å styrke seg i verdi til tross for de negative sentralbankrentene. Rentekutt som gir overopphetning virker mot sin hensikt. Det frastøter ikke, men tiltrekker seg midler.
Investorer fra alle verdens hjørner vil kaste seg inn i en gryende svensk boble i troen på at de rekker å selge seg ut – til høyere kurser – før det smeller.
BANG, vil det smelle – før eller siden. Og svenskene står da med inflatert gjeld, kollapsende boligpriser og et avindustrialisert samfunn. Deflasjon blir i så fall uunngåelig.
Merk deg den. Dagens kamp for å få opp inflasjon leder til gjeldsfinansierte overinvesteringer, og deflasjon ved en senere korsvei.
For Norges Bank er svenskenes ekstreme pengepolitikk nok en gang til skrekk og advarsel. I 1992 slapp Norges Bank krona etter en langt mindre dramatisk kamp med spekulantene. Slapp krona ganske greit fra sitt fastkursleie, kanskje nettopp fordi de så hvor vanvittig det var å holde fast ved en uttalt pengepolitikk, i det virkeligheten forandret seg.
I dag er de fleste norske forståsegpåere bekymret for vår evne til omstilling. En omstilling fra oljebransjen til andre næringer som har lavere fortjenestemarginer og lønnsevne enn ‘Olja’. En deflatorisk endring i vår næringsstruktur, som fremtvinger generelle stimuli, også ved hjelp av en svak valutakurs.
Kronekursen er imidlertid i dag meget svak. Derfor er det ingen hast med å kutte de norske rentene videre, etter at dagens varslede endring i foliorenten fra 1,25 pst til 1,00 pst, er gjennomført.
Gjeldsgraden til norske husholdninger, boligpriser og faren for nye tilbakeslag i husholdningenes inntekter tilsier også at man venter litt med nye kutt.
Det Norges Bank må gjøre er å senke sin rentebane kraftig. Det er større fare for at sentralbankens innskuddsrente går mot null, enn at den dobles de neste fem år. Etter at første fase av Johan Sverdrup utbyggingen er ferdig ved årsskiftet 2019/2020, kan behovet for å gå ned til nullrente i Norge bli prekært.