I dag er obligasjonsmarkedene i Nord-Europa preget av en helt historisk prising. Til tross for alle sine problemer får nå Tyskland, Finland m. fl. betalt for å låne penger. En helt unik tid, lever vi i.
Danmark har valgt å leke med ild. Deres skjebne er å ta Euroen i bruk, men de stritter i mot så lenge de kan. Kraftig negative renter har de, i håp om å kunne beholde sin kjære krone. Så kraftig negative er interbankrentene at hvis en skulle ha gitt normale boliglån, ville de beste kunne prises til negative renter. Mer om denne galskap senere.
En undres: Kan renten forbli negative eller må de stige igjen?
En skulle tro at dette er renter som før eller siden må snu til å bli positive. Før eller siden.
I hvert fall bittelitt over null, eller?
Mulige forklaringer på fenomenet ‘mange land med negative statsrenter lenge’ må falle i to kategorier:
A) Investorer tror virkelig at det meste av Europa går ad dundas.
B) Den allmenne oppfatning er at økonomien klarer seg greit, men at det alltid og til enhver tid, ja, langt inn i fremtiden, er en fare for at alt rakner, for at Nord-Europa stikker avgårde med sin egen valutaunion. Drachmer Lire og Pesos kommer tilbake i sør, mens nord-europeere får en eller annen variant av D-Mark tilbake.
Jeg tror disse to kategorier dekker de fleste scenarier som kan rasjonalisere dagens prising av de mest ettertraktede statsobligasjoner, hvor varianter av A) må være midlertidig av natur. Tross alt, går det ille, med krakk og konkurser, vil ting ta seg opp igjen med desto høyere vekstrater.
Gruppen scenarier under B) ender opp med et sammenbrudd i euro-samarbeidet, hvor nord-europeerne bygger en ny fugl Føniks valuta, som kun omfatter nord-europeiske land.
Grekerne er de mest opplagte kandidatene til å melde seg ut av dagens valutaunion. De er slitne av fornuft og måtehold, og ønsker en annen vei.
Utfordringen er at grekerne er i dag er fattige etter å har levd over evne i en årrekke. De har i mer enn 20 år hatt altfor lave fertilitetstall til å tillate seg rause pensjonsordninger. Det er bare for få potensielle arbeidere til å fø på den greske eldrebølge som ligner på en tsunami. De få barn som vokser opp tilbys elendige skoler og universiteter. Ikke at det betyr så mye, ungdomsledigheten er tross alt skyhøy, også for akademikere.
I årene etter finanskrisen har både statsgjelden økt og inntektene falt. Gjeldsbelastningen til den greske stat har eksplodert.
Det er ikke godt å vite hvor det ender for grekerne, men for Europa er det kanskje viktigere spørsmål som bør reises.
Hva hvis hele samfunnsstrukturen i store deler av Europa er foreldet? Ja, det fungerer greit nok i dag, men ikke bra nok til å konkurrere i den globalisertes turboøkonomien. Europa har altfor mye respekt for gamle autoriteter, machokultur, og en stadig større eldre garde som ikke ønsker nedskjæringer i sine goder. Hvis rentene forblir minimerte fordi den økonomiske veksten fortsetter å være skral, vil det bli svært så vanskelig å fondere pensjonsytelsene i offentlig sektor.
Da får heller barna lide. Og barna lider. Ikke minst i hierarkiske skolesystem som skaper vel så mange tapere som vinnere. De europeiske talentene forblir heller ikke i gamlelandet for å aksle store arbeidsbyrder, til lav belønning. Nei, da stikker de heller til USA, eller Asia, hvor de vinner gull og grønne skoger. En moderne europeisk ‘brain drain’.
En ting skal vi være ganske sikre på: Den Europeiske Sentralbanken kommer til å holde sine signalrenter nær null.
Men selv da er det litt merkelig å se negative statsrenter, selv for mellomlange (3-6årige) statsobligasjoner, ikke bare i ett, men i flere europeiske land.
Her er én mulig forklaring.
Hva hvis obligasjonsinvestorer er villig til å betale et par prosentpoeng i tapt avkastning per år for gleden av å eie et papir som ventes å bli med i den nye forbedrede valutaunion? En ny union som kanskje oppstår en eller annen gang i fremtiden.
Når ESB kommer i gang og kjøper opp italienske statsobligasjoner til en rente på ned mot ett prosentpoeng, skal en i så fall ikke bli forbauset over å se nord – europeiske statsrenter med samme tallverdi, men med motsatt fortegn.
Hva bør Danmark gjøre? Danskene fulgte tidligere D-Marken som en skygge, og har holdt fast-kurs mot Euroen siden den ble født.
Det er egentlig bare tull å holde på med sin egen valuta hvis danske kroner uansett kommer til å gå i fellesskap med hvilken nå en valutaform som tyskerne ender opp med.
Det at dansk valutapolitikk er tullball, betyr ikke at det er ufarlig. Med negative innskuddsrenter i den danske sentralbanken påføres bankene store tap på sine likviditetsbeholdninger. Danmarks finansielle stabilitet trues.
Bare tenk. Danske husholdninger som allerede er verdens mest forgjeldede, tilbys nå ekstraordinært lave renter for å låne mer, bare fordi man har en valutakurs å forsvare. De lave rentene kan bidra til å blåse opp boligpriser, kredittkortgjeld og gi grunnlag for midlertidige høye lønninger deler av de skjermede næringer.
Alt dette for å forsvare en handlefrihet som uansett ikke kommer til å bli utnyttet.
I enn viss forstand lider dansker og grekere med samme illusjon. Det er ingen handlefrihet i pengepolitikken innenfor Euro-unionen. En union danskene har valgt å sveise seg sammen med.
Danskene, som har valgt seg denne tilknytning, burde bare erstatte sin gode gamle krone, med Euroen. I trygg forvisning om at de uansett blir en del av den nord-europeiske union som kanskje, kanskje ikke, kommer.