Statistisk Sentralbyrå leverte i forrige uke nye, og denne gang ganske dramatiske, prognoser for norsk økonomi det neste år. Nok et analysemiljø som forsøker å tilpasse sine tankeskjema, og modeller, til den nye tid, hvor oljepriser er noe helt annet enn vi kunne håpe på for kort tid tilbake.
Oljeinvesteringene vil falle markert det neste året, for deretter å flate ut i årene som følger. SSB tviler på at vi i fremtiden noen gang kommer til å se det samme nivå på oljeinvesteringene som vi opplever i år.
Oljesjokket kunne vært hele forklaringen på fremtidens utfordringer for norsk økonomi, men slike ad hoc, lyn fra klar himmel, historier overbeviser ikke. Bakgrunnsteppet for det plutselige fallet i oljeprisen er jo en økonomi med et ekstremt kostnadsnivå, og myndigheter som tenker på fremtiden som et glidende gjennomsnitt av fortidas vekstrater.
Og ja, SSB spår både stigende arbeidsledighet og fallende boligpriser neste år, men uten å ta tak i grunnleggende pillarer for deres økonomiforståelse. Norsk økonomi fungerer på samme måte som før. Ny konjunkturoppgang venter. Vi skal bare først igjennom noen småvansker.
Fortsatt satser de fleste makroøkonomiske miljøer hardt på sin trosbekjennelse. Sin grunnleggende tro på en normalisering av vekstrater for norsk økonomi med:
– 2,5 pst inflasjon
– 4-5 pst lønnsvekst
– 4-5 pst som normale nominelle renter
Alt helt uavhengig av tilsvarende vekstrater for våre naboland.
Implisitt bak en slik verdensanskuelse ligger det en hellig overbevisning om at vår omverden vil vokse noenlunde i tråd med hva vi har gjennomlevd de siste 20-30 år. Kanskje noe reduserte vekstbaner i vente, men uansett – vekst og konjunkturoppgang vil det bli. 2016? Eller året etter. Konjunkturoppgang vil det bli!
I dag skal en ikke være for sikker på slikt. Det kan godt være at noen bygder og byer går mot evigvarende nedgang, mens andre steder, der de suksessrike industrier og mennesker ønsker å arbeide og bo, tar helt av. Alle vil flokke seg rundt de unike og kreative.
En skal ikke være for opptatt av nasjonalregnskapet. BNP-målene treffer ikke like godt som før, fordi de ikke makter å fange opp produksjonen av nye teknologier og apper. Selve BNP-målingene er mindre relevante enn de var den gang økonomiene var preget av hvor mange tonn metall og sement du kunne produsere. Facebook og Google gir norske brukere tjenester verdt mange milliarder kroner uten at det fanges opp av norsk statistikk. Gamlelandet skulle regne seg som heldig om vi hadde slike bedrifter, selv om de i bare beskjeden grad bedrer det målte BNP.
I makro lever vi i dag i en æra med billige penger, og overkapasitet i de fleste arbeids- og kapitalintensive bransjer. Nye teknologier truer gamle næringsveier. Tidligere års militante fagforeninger er avløst av ydmyke arbeidstagere som ønsker å ta vare på sin levestandard.
Nivåene på kapitalavkastning er under press globalt. Overkapasitet, eller trusselen om nysatsinger, som kan høvle bort allerede lave fortjenestemarginer, preger store deler av næringslivet. Derfor jager investorer det unike. Det som ikke kan produseres i overflod.
Mange trodde oljebransjen var en slik bransje med evig superprofitt, men også her viste det seg at det faktisk går an å produsere for mye. Det er patenter, de beste næringseiendommer og boliger som vinner den høyeste avkastning. De beste hoder får fyrstelige salærer.
I den nye tid vil den norske blandingsøkonomien bli satt på store prøver. Oljebransjen, som inntil nylig var lønnsledende, må nå avgi arbeidskraft, og mange grupper som blir værende i oljeland skal gå ned i lønn. En lønnsnedgang som kan få ringvirkninger langt inn i fastlandsøkonomien.
Også politikerne må omstille seg. Senkes rentene videre, blir de offentlige pensjonsordninger av i dag, som jo er basert på gamle vekstrater, ruinerende dyre.
Asyl- og flyktningpolitikken, hvor storsamfunnet sponser om lag 4 millioner kroner per hode, vil tas opp til debatt. En debatt som dessverre ofte vil fremprovosere ubehagelige sider ved den norske folkesjela.
For næringseiendom vil den nye tid bringe utfordringer ved at bygg dimensjonert for en voksende oljenæring nå skal stå tomme.
Boligmarkedene vil fortsette å være preget av store regionale forskjeller. Noen regioner vil være nettotapere av det store oljeprisfallet, mens andre vil tjene mer på cocktailen av rentekutt, skatteletter og svak kronekurs enn de vil tape på oljens nedtur. Dette er steder som kan blomstre. Der hvor vi har høy kapasitetsutnytting av boliger, og det er det meste av Norge, vil prisene stige. Boligprisveksten vil imidlertid også bli lavere enn det vi har blitt vant med i senere år.
For landet som helhet er vi på vei inn i en tid med lavere trendvekst for de fleste størrelser.
Lavere vekst i:
– Produksjon
– Sysselsetting
– Priser
– Lønninger
og lavere nivåer på,
– Renter
– Kapitalavkastning
, som det normale.
Den nye normalen for Norge er en æra med lav økonomisk vekst, hvor Norges Bank må gi opp et inflasjonsmål tilpasset en annen tid, der priser og lønninger steg mer enn de vil gjøre i fremtiden.
Noe av det farligste en sentralbank kan gjøre i dag er å love urealistisk høy inflasjon. Investorer som låner til minimerte renter, og samtidig tror på høy inflasjon, vil naturlig nok overinvestere. Deres kalkyler vil jo preges av forventninger om negative realrenter.
En trist og helt unødvendig politikkfeil.
Den nye æra er annerledes enn de glade festår vi har bak oss. Et lavgir vi etter hvert kanskje til og med blir komfortabel med, fordi vi tenker litt nøyere over hvordan vi disponere våre ressurser. Ikke bare av det vonde, at vi tvinges til å blåse liv i gamle næringsveier, og presses til å bli gjennomgående mere innovative og effektive.
Kanskje vi om noen år vil tenke på oljeårenes lettjente penger, som en hyggelig liten særnorsk boble? En boble som vi forhåpentligvis kan unnvære.