I Homers Odysseen stopper helten Ulysses sin skipsreise ved en øy, slik at hans mannskap kan storkose seg med den deiligste mat. Kose seg mens de spiser lotusblader. Lotusfruktene og blomstene var den fremste matkilden på øya, og var narkotiske. Blomsterfruktene fikk folket på øya til å sove i fredfylt apati.
SÅ bra hadde mannskapet der at de måtte hentes med makt, føres tilbake til skipets virkelighet, og gjøre seg klare for en ny arbeidsdag.
Som alle oss andre er Norges Bank på en reise fra den ene æraen til den andre. Nå som vi tar farvel med oljeæraen, med alle dens hyggelige attributter:
– 2-3 pst reallønnsvekst per år
– Rause offentlige budsjetter
– Nettoskatteletter og solide trygdeoppgjør. I oljeæren var regelen slik at fikk du et problem, ja da stilte det offentlige opp for deg. Ga deg et lotusblad.
Alt dette er historie nå som oljeprisen har falt, etter fem-seks år hvor vi har bygd opp et litt for høyt lønnsnivå, og pådratt oss betydelige forpliktelser ved løfter om solide pensjoner, med en befolkning tilvant noe annet enn hardt arbeid.
Det høres kanskje ille ut, og avisene har sine skrekkhistorier, men det vi er på vei mot er vekstrater for lønn og inflasjon som ligner til forveksling på det vi ser i det meste av Nord-Europa. Det blir hardere prioriteringer i de offentlige budsjetter og mer diskusjon om hvilke skatter som er formålstjenlige for å sikre økonomisk effektivitet.
Om det er noen trøst, vil fortsatt alle slike diskusjoner være tøffere i våre naboland enn de er her hjemme.
Men tilbake til en normal hverdag skal vi, noe også Norges Bank er på vei mot.
Ved et rentemøte får analytikere flere nyheter, en pressemelding, en pengepolitisk strategirapport og det som denne gang var aller viktigst: En redegjørelse for hovedstyrets vurderinger. Her står det:
Med en prisvekst nær 2,5 prosent tilsier hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting en lavere styringsrente. En lavere rente kan isolert sett bidra til at boligpriser og gjeld fortsetter å vokse raskere enn husholdningenes inntekter. På den andre siden har oljeprisen falt kraftig, og utsiktene for norsk økonomi er svekket.Hovedstyret legger vekt på å motvirke faren for en markert nedgang i norsk økonomi.
Min tolking av disse ord er at Norges Bank uansett vær og vind, inflasjonstall eller boligprisvekst, kommer til å senke rentene videre det neste år. Det gode skip AS Norge er ute i hardt vær og det meste kastes over bord for å ‘motvirke faren for en markert nedgang’.
Den pengepolitiske strategirapport, som denne gang er av høy kvalitet, legges i praksis til side, for å hjelpe skuta gjennom stormfulle hav. Det såkalte Renteregnskapet, hvor sentralbanken forklarer hvorfor rentebildet er endret, ser ut til å være skrevet på frihånd med bred tusjpenn. Man lager noen søyler som skal mer enn oppveie de renteøkende effekter en svakere kronekurs måtte ha.
Det er virkelig ille der ute. I Tyskland er prisingen av statsobligasjoner nå slik at investorer tar høyde for fem år med fallende priser i Euro-landene. Med slike forventninger er det opplagt at norske renter ikke kan stige før 2020, og at de mest sannsynlig må videre ned.
Akkurat hvor mye de bør falle er usikkert. Det synes som det er et mindre akutt behov for rentekutt nå som kronekursen er historisk svak, enn det var for et par måneder siden. Selv ville jeg foretrekke en flerårig glideflukt mot null i rente, fremfor store kutt de neste måneder. Norge er ikke på vei mot krise eller krakk, bare langt lavere trendvekst for økonomien – med gradvis økende arbeidsledighet som resultat. Oljenæringens problemer kan ikke rentene løse.
Viktigere enn tempoet i rentekuttene er det imidlertid at Norges Bank og Stortinget slutter å love nordmenn 2,5 pst inflasjon på mellomlang sikt. Med dagens rentebilde, som jo har ingen sammenheng med norske inflasjonstall, ender Norges Bank opp med å love nordmenn kraftig negative realrenter etter skatt! Løfter som er gitt i år med lotusrus, og som bør snarest avløses av en ny realisme.
Akkurat denne del av reisen har tydeligvis sentralbanksjefen ikke påbegynt.
Det er ikke bare våre sentralbankfolk som må forlate Lotus-tilværelsen og dens evigvarende milde rus. På morgennyhetene hørte jeg politikere diskutere nye drømmende politiske mål for en bedre verden. Fallet i oljeinntekter øker behovet for mer edruelighet på Stortinget. Nå som arbeidsplasser i nord står i fare for å bli nedlagt, er det for eksempel på tide å ta opp oljeboring i Lofoten til ny vurdering.
Politikerne har her et valg: Enten borres det, ellers kastes arbeidsfolk ut i ledighet. Det første av mange ubehagelige valg Stortinget må ta.
Arbeidstagerne må også våkne. Vårens lønnsoppgjør bør bli svært så moderat, med lønnskutt i oljenæringene. Vi må berge de oljejobbene vi kan. Også om det skulle kreve kutt i petroleumsskattene.
I sum er den siste sentralbankrapporten en alarmklokke for oss alle. Gamle analyser kastes over bord og Norge er tilbake til en verden hvor lite kommer gratis.
Vi kaster oss ut i en ny æra, på stormfulle hav, med prøvelser som de fleste av våre naboland lenge har slitt med.
Homers Odysse var en metafor over æraer i en manns liv. Spørs om ikke vi også – om noen år – vil tenke varmt om våre oljeæra, som en deilig, berusende, men svunnen tid, avløst av en mer normal hverdag. En æra som uansett, en eller annen gang, måtte ta slutt.