Vel, da er årets siste økt for en makroblogger, med julelunsj sammen med gode kollegaer og litt mimring, definitivt over. Et måltid hvor vi fortærte den norskeste av julemat: PIZZA!
Fri betyr imidlertid ikke slutt på blogging. Å blogge er jo blitt en moderne måte å utrykke sine tanker på, og det er unektelig litt kjedelig å sitte i godstolen med en gløgg i to strake uker, og bare si høhøhø?
Masse prat blir det, uten egentlig å få uttrykt noe som helst av varig verdi. Derfor er det naturlig at en bruker ledige stunder, og de blir det mange av, til å blogge om aspekter ved 2014.
En kunne brukt litt tid på å diskutere ens egne prognoser i det som nok en gang har vist seg å være et overraskende år. Nok et år hvor virkeligheten overgikk fantasien.
Jeg snakker ikke forventninger som slo feil, men begivenheter jeg ikke ante var mulig ved inngangen til året; russernes anektering av Krimhalvøya, borgerkrig i Ukraina som stormakten Russland ser ut til å fore, fremveksten av ISIS og OPECS død.
Det siste kan være en prematur nekrolog, men det ser unektelig vanskelig ut for OPEC å kunne påvirke prisene på olje i fremtiden slik de tidligere har gjort.
For leseren er det nok nyttigere å få en litteraturliste til å forstå vår tid, enn å dvele ved mine små og store prognosefeil.
Er det en bok som syr det meste sammen til et slags oversiktsbilde, en mal for råvareøkonomiers skjebne, er det Dog Days: Australia after the boom (Ross Garnat), en bok som forsøker å beskrive Australias økonomi i termer av æraer.
Et nyttig tankeskjema også for Norges reise.
Forfatteren beskriver en økonomi som fungerte mer eller mindre som den alltid har gjort før Kinas fremvekst som verdens vekstlokomotiv. Kina har i senere år vært hovedmotoren i verdensøkonomien, med enorm trekkraft på råvareøkonomier. Australia, med sine eventyrlige energi- og metallforekomster, kunne ikke unngå å bli påvirket av Kinas fremvekst.
Dette er en høyst midlertidig æra. Kina har fremfor seg en av de verste eldrebølgene verden har sett. Allerede nå faller den kinesiske yrkesbefolkningen med 2-3 millioner per år. Dagens pensjonistbølge blir en regelrett tsunami ved inngangen til det neste ti-år, da de store pensjonistkullene kommer flytende.
Grant fremhever at en må skille mellom investeringsbølgen og kontantstrømæraen. I hans tankeskjema er det første som skjer en dramatisk økning i eksportsektorens priser.
Hoppet i eksportpriser i 2003-2004, kom overraskende for Australia og ble behandlet nærmest som en lottogevinst.
Ikke helt uvanlig med slike lettjente penger for landet som har opparbeidet seg kjælenavnet: The Lucky Country!
Men etter hvert som prisene festner seg på et nytt og høyere nivå, satset investorer enorme beløp på nye investeringer. En aktivitetsrik æra fødes i det investeringene stiger raskt. Gruveindustriene suger til seg de beste menneskene, og mest opportunistiske finansfolkene, fra fjern og nær.
Det tradisjonelle næringsliv tappes. Ingen bryr seg om at for eksempel den australske bilindustrien svinner hen, da råvareprisene antas å holde seg høye så langt øye rekker. Hva som venter på andre siden av horisonten var det de færreste som tenkte på.
Interessant nok, så peker Garrant på det norske oljefond om en ideell måte å forsikre seg mot en vanskelig fremtid. Forfatteren lever ulykkelig uvitende om at Norge samtidig har opparbeidet seg eksepsjonelle forpliktelser ved rause pensjonsordninger og trygderettigheter. Ordninger som nye landsmenn og stadig flere mennesker utenfor landets grenser får ta del i.
Investeringsæraen skal ifølge boka avløses av en høstingsfase da kontantstrømmen skulle flomme over økonomien, med et bortfall av investeringer som frigjorde arbeidere tilbake til sine gamle næringer.
En overgang som forfatteren antok ville bli vanskelig selv med uendrete råvarepriser. Folk skulle jo gå fra en næring med lettjente penger tilbake til den normale hverdag.
Ferden ble mye vanskeligere enn forutsatt, fordi råvareprisene falt bare så altfor mye – altfor raskt.
I dag er Australias investeringsalder over, men den kontantrike tid har vist å bli langt mindre lukrativ enn forfatteren i sin skrivende stund så for seg.
Australiere flest er naturlig nok svært så bekymret for fremtiden. Uten noen traktat eller avtale, ble i virkeligheten Australias økonomi låst fast til Kinas, nærmest som et femte hjul på vogna. En sårbarhet de først nå frykter.
Det som i dag er av vekst i australske boligmarkeder står kinesiske boligkjøpere for. Kinesernes penger flykter jo nå til nye gjemmesteder. Selv etter at investeringsæraen er over, og kontantæraen glimrer med sitt fravær, stiger boligprisene raskt. Også kinesere ønsker å unnslippe de negative virkninger av Kinas kommende lavvekstæra.
Australias 2015 ser ved årsskiftet ganske så dyster ut. Uten sine gamle industrier, etter at råvareprisene har kollapset og med en gryende boligboble. Galopperende underskudd i offentlige budsjetter har de også fått.
I wish them luck.
Boka er velskreven og gir også nordmenn mye å tenke på. Greit å lese den, før man gir seg i kast med temaer europeere flest er betatt av; bøker om etterspørselsstyring og inntektsfordeling.
Listen er stokket litt om i forhold til første gang jeg åpnet bøkene. Det slående er hvordan din oppfatning av virkeligheten, fortid, nåtid og fremtid kan endres hvis du leser bøker i en bestemt rekkefølge.
I dagene som kommer, anmeldes de i den rekkefølge de bør leses.