Det er lett å gi en fullgod beskrivelse av vår tids makroutfordringer.
I senere år har det vært unormal lav kapasitetsutnyttelse i de fleste modne økonomier.
Økonomier hvis tradisjonelle næringsveier sliter med et for høyt kostnadsnivå. Løsningen er minimerte renter i ledende land, inntil et eller annet dukker opp som kan gjenskape normal kapasitetsutnyttingen, den fulle sysselsetting, evnen til å heve priser som i gode gamle dager, og i siste instans – alle sentralbanksjefers våte drøm – DE NORMALE RENTENE.
USA har i senere år fått et par nye vekstkraftige næringer, i form av den nye industrielle revolusjon som går under kallenavnet WEB 2.0, og selvfølgelig, revolusjonen i skiferolje.
Begge ser ut til å tilføre ekstraordinære vekstimpulser som er bærekraftige, men de har også deflatorisk kraft. De nye teknologier rasjonaliserer bort arbeidsplasser i de fleste land, og senker prisene til forbrukerne. Skiferolje bidrar til å redusere verdens energipriser.
Hvor skal egentlig renta havne, i denne tendensielt deflatoriske verden?
Japans erfaringer kan gi oss noen hint.
Etter sytten år med renter nær null gikk Japan over til ekstraordinære lettelser i sin pengepolitikk for et par år siden. Lettelser i form av store verdipapirkjøp. Lite skjedde, annet enn at børsen fikk seg en etterlengtet bedring. Derfor valgte den japanske sentralbanken å gi ytterligere gass i slutten av forrige uke; sentralbankenes kjøp av verdipapirer måtte utvides. Dagens ti-års rente på 0,5 pst viste seg å være for høy.
Nikkei-indeksen spratt opp nær 5 pst etter denne overraskende avgjørelsen, men vi vil neppe se de store endringene i realøkonomien i det som fortsatt er verdens tredje største økonomi. Etter 20 år med lave renter og store utbygginger av veier, industrianlegg og boliger er det neppe så mange lønnsomme prosjekter igjen å realisere. Sentralbanken har allerede trutnet økonomien med likviditet.
Ikke alle land har vært like hardt rammet av disinflasjon som Japan. Inntil nylig var tysk økonomi sterk, men i sommer meldte nedgangstidene seg. Nylig fikk vi meldinger om et månedlig fall i detaljomsetningen i Tyskland på utrolige 3,2 pst i september. Jeg klarer i hvert fall ikke å tro på så negative tall, og revisjonene er ofte betydelige, men uansett: Tyskland er utvilsomt i lavkonjunktur. Dette til tross for at sentralbankens signalrente i Frankfurt er negativ, og Euro-kursen svak.
Enn så lenge har vi unngått disse trendene i Norge. Oljesektoren har presset opp lønningene i konkurranseutsatte næringer.
Flyktningeindustrien har hatt noe av den samme funksjon i skjermede næringer.
Oljeingeniører er vår nye lønnsadel, og takket være raus innvandrings- og flyktningpolitikk har også barnevernansatte kunne få anstendige lønninger. Uten lønnshopp i sine kommunale stillinger, ville de tatt lukrativt arbeid i en av de mange blomstrende forretninger som har skapt sin suksess på å hjelpe våre nye landsmenn.
I oktober falt oljeprisen imidlertid tilbake. En oljeindustri som nå er utsatt for de samme kreftene som så mange andre næringer. Overinvesteringer, økt produksjonsevne og begrenset etterspørselsvekst.
Med dårlige tider for AS Norge, venter også en mindre raus asyl- og innvandringspolitikk. Godtfolks raushet er jo gjerne konjunkturavhengig.
Mye tyder på at norsk lønnsvekst skal ned på samme takt – om lag 2 pst i året – som vi ser i våre naboland.
Det ligger i kortene at også Norge før eller senere får null i rente. Men det vil ta noen år.
Det neste ti-år ligger vår offentlige sektor an til å investere om lag 1100-1200 mrd kroner. Litt på samme måte som Japan søkte økonomisk frelse ved massive utbygginger av infrastruktur ser det ut til at også vi skal overinvestere. Overinvesteringer som hjelpes godt av de lave rentene.
Etter mange år med null i rente og motkonjunkturpolitikkens samferdselsinvesteringer, har ikke Japan nevneverdig økonomisk vekst.
Pengemengden er blåst opp, aksjekursene har steget, men i arbeidslivet er det fortsatt et press på lønnsbetingelsene til japanske arbeidsfolk. Konkurranseevnen er fortsatt svak.
Lærdommen må være at det er næringslivets konkurranseevne som vil avgjøre hva slags langsiktig normalrente vi får.
Med et skyhøyt kostnadsnivå her hjemme, er det vanskelig å se noen annen langsiktig trend enn at også våre renter må nærme seg null. Mange av våre naboland, som har et langt lavere lønnsnivå, har allerede null i rente.
Ja, jeg vet: Vi bygger, mudrer, og sprenger ut nye tunneler over det ganske land. Men legg merke til hva vi får ut av:
– en kraftig økning i bruken av oljepenger,
– sterk befolkningsvekst
– halvannen prosent sentralbankrente,
– sterk svekkelse av kronekursen,
– samt rekordhøye oljeinvesteringer:
SUMMEN ER 2 PROSENT BNP-VEKST FOR 2014.
Hvordan skal det gå når Norge ser fallende oljepengebruk, lavere befolkningsvekst og nedgang i oljeinvesteringer?
Norge er nå i en overgangsfase fra den høytflyvende oljeæraen til en lavkonjunktur. En fase som i år og neste år smøres med raus bruk av oljepenger. Får vi store rentekutt, vil de komme om lag 20 år etter japanernes startet sin lavrenteæra. Vanskelig å vite når vi tilpasser det globale rentenivået, men før eller siden vil også rentenivået i Norge stabiliseres på omlag null.
Det tar bare litt lenger tid for oss enn det har gjort for de fleste av våre handelspartnere.
Følger vi det japanske tidskjema, med null i rente 4-5 år etter lavkonjunkturen treffer, vil Norge kunne nå null i rente i 2019-20. Da er vi i rute til å få kvantitative lettelser i 2036, etter at;
Oljealderen er på hell, og de fleste norske fjell, ja de har fått sin tunnel, mens deg – ønsker jeg en riktig god helg!