De siste kinesiske rentekutt kom overraskende på markedene, hvilket var overraskende for undertegnede.
Rentekuttene var tross alt moderate, og bare den logiske konsekvens av svakere økonomisk vekst i en verdensdel med mye ledige ressurser, hvor en av de viktigste handelspartnerne (Japan) nylig har latt sin valuta falle med nær 10 pst i kinesisk regning.
Kinas tiltak er bare nok et sannhetsvitne på at det meste av den industrialiserte verden sliter med overkapasitet i store deler av sitt næringsliv, selv med lave renter.
Husholdningenes låneiver er begrenset, mens de deler av næringslivet som fortsatt går godt, ikke er interessert i å satse stort med lånte penger. Svake bedrifter, som jo gjerne vil låne så mye som mulig, får ikke lån. Og godt er det.
Det er egentlig påfallende å se at det hverken i Euro-landene, Storbritannia eller i Sverige er noen stor låneiver i næringslivet, selv om renten mange steder er et stort rundt tall.
Heller ikke i Kina er de såkalte ‘Animal Spirits’ euforiske. Bedriftenes forventninger til fremtiden er beskjedne. De nye næringer som kommer til med stor suksess, internettbutikker (som Alibaba) og de lokale elektronikkprodusentene, bidrar vel så mye til fallende priser som til generell økonomisk vekst.
Det er faktisk all grunn til å vente nye rentekutt i Kina i tiden fremover. Akkurat når kuttene kommer er usikkert, men da det tydeligvis er behov for rentekutt, må det tas i. Ikke nødvendigvis før jul, men i løpet av første halvår 2015.
I høst har jo myndighetene i Kina lansert en rekke nye stimuli. Infrastruktursatsinger på om lag 750 milliarder kroner, og innskudd av billige lån til bankene i samme størrelsesorden. Dette er innskuddsmidler bankene aller helst vil låne ut til sikre statsgaranterte bedrifter.
Små bedrifter, som ikke får del i de nye offentlige midlene, vil inntil da fortsatt slite med fallende priser, lav lønnsomhet og manglende tilgang på kreditt. Småbedriftenes høye rentepåslag må før eller siden kompenseres med mer hjelp fra sentralbanken .
Egentlig var kuttene på fredag ganske puslete, ned fra 6,0 pst til 5,6 pst på sentralbankens utlånsrente. Motsvarende innskuddsrenter falt med et kvart prosentpoeng. Det i et land hvor produsentprisene har falt i 32 måneder på rad. Realrentene for industrien er i sum fortsatt skyhøye.
Samtidig som vi fikk rentekutt, ble det lempet på de strenge reguleringene for innskudd. Banker må derfor nå i økende grad konkurrere om innskuddsmidler, noe som driver opp deres innlånsmarginer.
Kinesiske banker, som lenge har slitt med fallende lønnsomhet, får nå en ny utfordring – lavere rentemarginer på sine beste kunder.
Større rentekutt vil som nevnt komme. Kutt som må akkompagneres av en svakere valutakurs. Kineserne var nødt til å gjøre noe for å motvirke at den japanske sentralbanken tillot yen-kursen å falle så mye som den har gjort. Men de har til gode å la Yuan kursen skli.
Andre land må følge på. Både Korea og Thailand ventes å kutte rentene i nær fremtid.
For Norge er det interessant å merke seg at kredittveksten i nullrentelandene er så svak som den har vært.
Derfor skal vi heller ikke bli forbauset over å se en klar nedgang i kredittvolumet i norske bedrifter. Trolig får vi negativ kredittvekst i de ikke-finansielle foretakene i 2015. Også vi har opparbeidet oss en viss overkapasitet i kontoreiendommer, kjøpesentre og ikke minst i olje/offshorenæringene.
Selv om kronekursen i dag er svak, vil nullrenteregimene i våre naboland før eller siden trekke kronekursen opp, ved at utlendinger kjøper seg inn i de avkastningsmessige fristende norske lånemarkedene, og litt om sen, trekke rentene våre videre ned.
Det er vanskelig å spå når de norske rentekuttene måtte komme, men Kinas rentekutt på fredag minner oss om at det globalt fortsatt er press ned på rentene. Et press som Norges Bank før eller siden må gi etter for.