Som brødre fleste er vi, Sverige og Norge, ganske så forskjellige, men Søta Bror er på vei til å gjøre erfaringer som vi har mye å lære av.
Saken er den at svenskene har innført nullrente i håp om at den svenske krona, før eller siden, skal svekke seg. Null i rente i en situasjon hvor boligprisene i attraktive svenske bomiljøer stiger med 10-15 pst årlig. Og det før rentene ble minimert.
Skulle boligprisene falle markert ved neste lavkonjunktur , vil svensk økonomi ikke bare rammes av de dårlige konjunkturene, men av kjøpsvegring fra overbelånte husholdninger. En kjøpsvegring som kan trigge en konkursbølge som i sin tur rammer bankene hardt.
Det som kunne vært en håndterbar nedtur risikerer da å bli langvarige tilbakeslag, rett og slett fordi Meddelsvenson har lånt for mye. Midler som ikke er investert i produktiv kapital, men som er utnyttet til å by opp verdier på boliger og belønne seg selv med økt konsum.
Denne uke var de svenske sentralbanksjefene på høring i Riksdagen. En høring hvor sjefene tagg og ba politikerne gripe inn i kredittmarkedet, og hindre en ny jappetid i Sverige. En jappetid som før eller siden blir avløst av nedgangstider.
Riksbanken har lenge påpekt for politikerne at renten måtte settes slik at inflasjonsmålet kan nås. Å hindre en ny boble, med etterfølgende kriseår, ja det er ikke sentralbankens ansvar. Regjeringen må vise handlekraft.
Og renta kan bli negativ. Hvis den svenske krona forblir for sterk til at inflasjonen kan ta seg opp, og nå inflasjonsmålet, må alle kluter settes inn på å svekke kronekursen slik at inflasjonen stiger.
En svakere kronekurs vil også være til stor hjelp for svenskenes konkurranseutsatte næringsliv. Ekstraordinær ekspansiv pengepolitikk bidrar således til å løfte både prisene og produksjonen.
Derfor må rentene i Sverige minimeres, men sentralbanksjefene var som nevnt tydelige på at de ikke har mulighet for å hindre de uheldige utslag dagens nullrentepolitikk måtte ha.
Riksbanken oppfordrer politikerne til å tenke nytt rundt skatter, boligbygging og reguleringer av typen tvungen avdragsprofil. Jeg vil oppfordre politikerne, både i Norge og i Sverige, til også å ta med distriktspolitikken når de ser på tiltak for å bremse en uønsket kredittvekst.
Det grunnleggende problemet i boligmarkedene, både her hjemme og hos Søta Bror, er jo at alle partier fører en politikk med økt sentralisering av befolkningen som resultat. Ja, det holdes noen taler hvor det slås et slag for bygde-Norge, og midler bevilges, men politikerne makter ikke å gjøre noe som snur trendene. All tiltak fra Stortinget og Riksdagen er utilstrekkelige.
Og det er faktisk sentraliseringen som er årsaken til at spekulantene kaster seg over småleiligheter i Stockholm. Feilslått distriktspolitikk er spekulantenes forretningside.
Derfor er det å kjøpe bolig i byene som vinner på sentralisering, en god langsiktig investering. Kanskje prisene i dag er litt for høye, og muligens er det en boble som vil kollapse, men den langsiktige investor regner med at hun uansett vil bli rik i det lange løp. Rik på veddemål om at distriktspolitikken fortsetter å feile.
Et fornuftig veddemål fra boligpspekulantenes side. Renten går i bølger, men politikernes avmakt er evig.
Det trengte ikke være slik. Både svenskene og vi her i gamlelandet kunne gjort så mye mer for å styrke distriktene. Problematiske boligbobler er bare en av de mange kostnadene samfunnet må bære når politikerne ikke makter å snu (det som ser ut til å være) tidevannet.