Preget av sommerens tropenetter skriver jeg i dag om verdens beste byer å bo i, slik tidsskriftet Monocle rangerer dem. En kåring som naturlig preges av tidsskriftets elitistiske, urbane og hippe leserkrets. Likevel er det alltids noe å lære av hva ekspertene sier om de beste byer. Og om hva som gjøre byer bra.
Vinnerbyene er smarte, trygge og nær hav eller innsjø, med en høy toleransegrad for alle som føler seg annerledes. Et sted hvor du ikke trenger å heve skuldrene, hvor kreative mennesker trives, og hvor ingen bryr seg om din hudfarge eller hva slags seksuell legning du har.
Dronningens København vinner – for tredje året på rad. Min mors fødeby har mye å by på, men er først og fremst et deilig sted å være. Å bo, jobbe eller feriere. Dagens utgave synes for meg litt slitt i katene, men bak gardinene i eldgamle hus ser jeg bøyde nakker om skriver, beregner og tegner. Kanskje er det nettopp blandingen av nytt og gammelt, de kongelige og uteliggere, gourmet og gatekjøkkenmat om hverandre, som tiltrekker seg kreative hjerner. Adam og Eva måtte jo forlate paradis fordi de kjedet seg.
Det er ikke lett å presisere hva som gjør en by deilig både for sine innbyggere og dets tilreisende. Variasjon er et stikkord. Man må ha skjønnhet og forfall, gjerne side om side. Byen må også være et sted hvor du kan utfolde deg. Studere, gjøre karriere, finne din utkårede og feire livets viktigste begivenheter.
Dagens innovasjon skjer ikke på store fabrikkområder, men i små miljøer som flytter sine nettbrett dit de føler at deres kreativitet stimuleres. Dagens forsøksvis evigunge akademisk anlagte pensjonister er ikke så opptatt av golf, seiling og en gin tonic til lunsj ved terrassen i Marbella som sine forgjengere var. De vil utfordres.
Stadig flere godt voksne er å se i Grünerløkkas farligste strøk, i de hippeste kaféer. En utvikling som de ultrakule sikkert synes er utrolig kjip! Varsko her, full bestemor i kjellerlokalet.
Alle de fire nordiske hovedstedene er med på topp 25-listen. Oslo, den rikeste av dem, kommer så vidt med. Min fødeby, og yndlingshovedstad, er som en verdensmester i fluevekt, som desperat ønsker å bokse i tungvektsklassen for storbyer. Mulig de klarer det, men mitt tips er at vår hovedstads krampeaktige vekst, uten hensyn til hva natur og infrastruktur kan tåle, trolig vil føre byen ut av listen i kommende kåringer.
For byplanleggere blir det stadig viktigere å merke seg hva det er som gjør byen attraktiv. Redaktørene som står for kåringen er faktisk selv litt usikre på hva den hemmelige sausen i et vellykket bybilde egentlig består av. Lav kriminalitet er en selvfølge. Sykkelstier, torg og natur er andre attributter til de beste byer.
Mitt råd til alle politikere er å tenke mer på gatebildet og atmosfære enn det som gjøres i dag. Plant gjerne noen flere ville busker langs gatene. Ja, jeg vet ugress er stygt, men nettopp derfor hører de med i bybildet. Subsidier gjerne de foretak som kanskje ikke kaster så mye av seg, men som gir gode vibrasjoner i nabolaget: antikvariat, spåkoner som er åpne til midnatt, og sære spesialister som selger alt fra hellige krystaller til gammelt utstyr for fiske og fangst.
Er det ikke noen som kan gi vår prinsesse Märtha lokaler til et engleutsalg?
Suksess lønner seg. Å bo i en velutviklet by er svært viktig for din økonomi. Rikfolk strømmer til, de unge skaper mye nytt og boligprisene skyter i været. Dessverre ligger det i sakens natur at det ikke er så lett å presisere hva som må til. Kanskje det er nettopp mangelen på et fast formular for suksess, ingen mulig statisk tilstand, som er noe av hemmeligheten til å komme høyt på listen over verdens beste byer. En by som er ferdigutviklet, har tross alt bare tatt de første steg i retning av å forfalle.