Hundedagene strekker seg fire uker fra og med siste uka av juli. Dager da alt blir litt kjelkete, men slapp av. I følge Primstaven går det bra til slutt.
Nå er ikke middelalderens kalenderstav noe presisjonsinstrument, og kanskje er det først nå i høst at hundedagene treffer oss alle, og oljenæringene i sær. Litt forsinket altså, men her de.
Egentlig ikke helt uventet. Australias erfaringer burde ha lært oss noe. Ved siden av meg ligger The Dog Days, Australias økonomi forstått som æraer. Æraer som avløser hverandre. En spennende bok av økonomiprofessor Ross Garnaut.
Tesen hans er at man må forstå Australias økonomi som å utvikle seg i tre faser.
Faser som er ekko av Kinas vekstperioder. Den første fase er tiden hvor kinesisk etterspørsel driver opp prisene på landets (Australias) eksportvarer. Superprofitten utløser en investeringsboom som etter hvert glir over i den tredje fase.
Bakrus, hvor landet må finne tilbake til seg selv. Finne tilbake til tradisjonelle næringer fordi Kinas råvareappetitt ga en overkapasitet i gruveanlegg. Et overskuddstilbud som er vanskelig å tøyle fordi Kina også er inne i sin tredje fase:
En tredelt periode, fra boom, til jevnt høy økonomisk vekst som ender i stagnasjon. En kinesisk skjebne som bedre kler et aldrende, forurenset og gjeldsatt samfunn, med et ti-talls millioner av tomme boliger.
Det er litt av en reise vi har bak oss – også her i Norge. Vi har gått fra særdeles høye investeringer i oljenæringene på 70-til 110 milliarder kroner, før de doblet seg, og trolig toppet ved påsketider i år. Nå skal de falle. I mange år fremover.
Norge har også vært igjennom en liknende tredelt fase som Australia har. Få tenker på at oljeprisen var under 200 kroner per fat så sent som i 2002, før de traff 700 kroner per fat for noen år tilbake. Ettersom folk trodde at de høye oljeprisene ville vare, satset også vi på en voldsom investeringsutvikling. I skrivende stund priser markedene inn en vedvarende høy, men gradvis fallende oljepris.
Nå er vi i den norske oljenærings tredje fase. For å klare seg, ser det ut til at kostnader må kuttes i mange bedrifter. Deres salgsarbeid internasjonalt må styrkes. Mange nordmenn må belage seg på et utenlandsopphold. Noen konkurser ser det ut til at vi får i de meste risikovillige foretakene. Slikt skjer.
En konsolideringsfase som kan stekke seg et ti-år frem i tid. Ingen vet hvordan det vil ende, men etter mange prøvelser, vil de sterkeste bedriftene, i vår rikeste næring, trolig bli mer konkurransedyktige enn noen gang før.
Akkurat når perioden med prøvelser er over, og hundedagene tar slutt, vet ingen.
Selv er jeg imidlertid ganske avslappet. Oljeinvesteringene i Norge kunne ikke fortsette å øke. Før eller senere måtte de begynne sitt ugjenkallelige fall. Synd at noen har utnyttet de lave rentene, og minimale risikopremier i verdens kredittmarkeder, til å overinvestere. Men overinvesteringer var vel også egentlig ganske så uunngåelige?
Vi må ikke glemme at selv om oljeinvesteringene om noen år kun er det halve av hva de er nå, vil olje fortsatt være Norges viktigste næring. Den skal aldri mere vokse, men stor vil den forbli.