Som ung student troppet jeg opp i en finere leilighet på Majorstuen (ingen a-endelser, takk) for å lære mer om utopisk marxisme. En fin kveld, i et besteborgerlig hjem som sjefen, sjøl, den småborgerlige filosof Karl Marx, trolig kunne trives godt i.
I tråd med Marx sine teorier blir det politiske omveltninger når produksjonsforholdene, eller næringslivets behov, trenger et annet system, enn det som regjerer i dag. I demokratier forsøker man ved fredelige valg å få til de nødvendige forandringer. I diktaturer blir det væpna revolusjon, skal en tro teorien.
Det var en minneverdig fin kveld på Majorstuen. Prokofievs Romeo og Juliet, lå på LP-spilleren.
Det er fascinerende å se politiske omveltninger i praksis, fra en trygg og god TV-stol. Foreløpige ganske så fredelige demonstrasjoner hvor studenter i Hong Kong krever frie valg, i det som tross alt er en provins av det totalitære Kina. Litt Déjá Vu for de av oss som satt like tilbakelent og vitnet demonstrasjoner på Den Himmelske Freds plass for 25 år siden.
Den gang, som nå, tror ekspertene at de militære umulig kan gripe inn.
Vi vet jo alle hvordan det gikk. Datidens sterke leder Deng Xiao Ping hentet soldater fra fjerne provinser, de nær Beijing var ikke til å stole på, for å knuse demonstrasjonene. Årene gikk, og nasjonen har lært seg å leve med de tragiske resultater, takket være en sterk velstandsøkning for store lag av folket. Materialistisk overflod ga befolkningen kollektiv hukommelsessvikt.
Sårene gror, men de er der fremdeles.
De siste fire dager har demonstranter sperret av store deler av sentrumsområdene i Hong Kong.
Demonstranter som ønsker intet mindre enn fult demokrati ved det neste valget i 2017. Dagens makthavere i Beijing vil imidlertid kun tillate at det stemmes over hvilken kommunist som skal lede verdensmetropolen. Dette er den mest alvorlige politiske krisen i Hong Kong siden maktovertagelsen i 1997.
For Kina er det den verste politiske krise siden massakren på Den Himmelske Freds Plass i 1989.
Ikke vet jeg hvordan denne konflikten skal løses, men sett med marxistiske briller har ikke Beijing så mange gode kort å spille. I motsetning til den gang er det ikke lett å si at Kina trenger mere sentralstyring eller en sterkere stat. Tvert i mot er landet nå overgrodd av mislykkede statlige satsinger som har kostet hundretall milliarder kroner.
Javisst, gjør dagens makthavere i Beijing mye bra, men i sum er trolig det kinesiske kommunistpartiet blitt en større byrde enn glede for samfunnet. Og jo mer sofistikert Kinas næringsliv utvikler seg til å bli, desto større blir også behovet for regimeforandringer.
Kinas næringsliv trenger ikke beskyttelse, statsstøtte eller bedre infrastruktur. Kreativitet, en sterkere håndheving av intellektuelle rettigheter, og større frihet til å handle med utlandet er noe av det som kan hjelpe kinesisk næringsliv videre. Mere frihet og sterkere rettsvern.
Et stalltips kan da være at demonstrasjonene i Hong Kong er kommunismens banesår. Litt ironisk er det at uroen startet som følge av at Beijing forsøkte å stramme inn på Hongs Kongs frihet og selvstendighet. Kommunistlederne ønsket blant annet et mer patriotisk rettsvesen ( les: vær snill med partipamper). De sådde for stormen som nå er kommet.
Ja, det kan ta noen år, og også denne gang kan makt brukes til å kvele opprøret. Også denne gang kan Kina kaste inn noen hundre, eller tusen milliarder kroner i en heroisk kamp for å sprite opp økonomien, men ingenting endrer det faktum at kommunistpartiet er moden for avløsing.
Kanskje er det en utopisk tanke, men i tråd med marxistiske teorier vil motsetningen mellom produksjon og overbygning tvinge frem et skifte av regime. Et svært langsiktig perspektiv muligens, men det er vanskelig å omme utenom at kommunistenes dager er talte.
Med demonstrasjonene i Hong Kong har nedtellingen trolig begynt.
For norsk økonomi er det helt avgjørende at Kinas politiske utfordringer ikke blir en ny bør for kinesisk økonomi. Vi kan bare håpe at endringene som måtte komme blir gradvise og fredelige. Så lenge troppene holder seg i kasernene sine, er det godt håp om endringer som kan vise seg å bli evolusjonære. Mere bekymret bør vi bli hvis troppene marsjerer gjennom Hong Kongs gater.
Litt tilfeldig er det i Norge, omtrent samtidig med oppblomstringen av denne ‘kinesiske vår’, kommet en debatt rundt Nobel Komitéens prisutdeling for noen år tilbake, hvor en kinesisk dissident fikk Nobels Fredspris. En pris Liu Xiaobo fikk for sine fredelige forsøk på å få Kinas regjering til å overholde landets grunnlov. han sitter fremdeles fengslet.
Nå må vi passe på å ikke oppfordre til nye kommunistiske overgrep. Det er studentene i Hong Kong, ikke de kommunistiske milliardærene i Beijing som i dag fortjener Norges støtte.